Golda Meir ble født i Kiev, i det daværende russiske riket. Familien bodde deretter en kort tid i Pinsk før den emigrerte til USA. Fra 1906, til hun innvandret i det daværende britiske mandatområdet Palestina i 1921, var hun for det meste bosatt i Milwaukee, Wisconsin. Der gikk hun på Fourth Street Grade School (nå Golda Meir School), deretter på North Division High School, etterfulgt av lærerutdanning ved Wisconsin State Normal School (1916). I en tid arbeidet hun som lærer.
Allerede som ung i USA engasjerte seg hun politisk, i den sionistiske arbeiderbevegelsen. Dette førte til at hun i 1921 tok del i den jødiske innvandringen til Palestina. Der sluttet hun seg til den sionistiske og sosialistiske kibbutz-bevegelsen, og var for en kort tid tilknyttet kibbutz Merhavia i Jezreel-dalen, før hun og ektemannen i 1924 flyttet til Tel Aviv, og deretter til Jerusalem. Hun bodde deretter vekselvis i de to byene, mest i Tel Aviv.
Meir var sionist, ateist og sosialist, og tilhørte hele livet den israelske arbeiderbevegelsen. Hun var først tilknyttet dens kvinnebevegelse; i årene 1928–1934 som tillitsvalgt i Moetzet Hapaolot (Arbeidende kvinners forening), hvorav de to siste som utsending til USA. Da, og i andre funksjoner senere i sitt politiske liv, ble hun ofte brukt for å fremme den sionistiske sak og Israels interesser i USA. Ikke minst etter opprettelsen av staten Israel i 1948 spilte hun en sentral rolle i å samle inn penger fra det jødiske samfunn i USA, både for å finansiere forsvar og for oppbygging av staten.
Hun var valgt delegat til den andre kongressen til den israelske landsorganisasjonen Histadrut i 1922, og hadde senere, mellom 1929 og 1946, flere sentrale posisjoner der, inklusive som medlem av eksekutivkomiteen, Va'ad Hapoel. Derved ble hun en av de mest innflytelsesrike politiske ledere i Palestina. Deretter ledet hun den politiske avdelingen i Jewish Agency for Palestine i perioden 1946–1948. På 1920-tallet ble hun engasjert i oppbyggingen av et paramilitært forsvar, inklusive Hashomer og Haganah, som var underlagt Histadrut; deretter Palmach. Hun deltok på flere konferanser i Europa på 1930-tallet, da nazismen vokste fram. I Palestina brøt arabiske opprør ut. Forut for, under og etter andre verdenskrig var Meir delaktig i smugling av forfulgte jøder til Palestina.
Meir var blant de sionistiske lederne som i 1936 ble intervjuet av Peel-kommisjonen som vurderte, og anbefalte, en deling av mandatområdet i en jødisk og en arabisk stat. Hun motsatte seg planen, som ga den tiltenkte jødiske staten, etter hennes oppfatning, for lite plass for en videre innvandring, men den arabiske befolkningen hadde plass i arabiske stater. Etter Holocaust beklaget hun at hun ikke hadde støttet en deling. Under krigen var hun blant de jødiske ledere som anmodet allierte stater om å bombe veier og jernbane til Auschwitz.
Forut for etableringen av Israel, ledet hun i 1947 en komité som vurderte behovet for bemanning av et nasjonalt forsvar. Hun var også utsending, forkledd og i hemmelighet, til kong Abdullah 1 av Transjordan. Det var et forsøk på å få ham til akseptere at Israel ble opprettet, og forhindre at han ble med i en ventet krig etter statsdannelsen.
Da staten Israel ble proklamert i mai 1948 var Meir blant de som underskrev selvstendighetserkæringen. Under krigen som fulgte ledet hun blant annet en komité med ansvar for sikkerhetsspørsmål i Jerusalem.
I 1948–1949 var Meir Israels første diplomatiske utsending (minister) til Sovjetunionen. Derigjennom fikk hun forsterket sin interesse for og senere støtte til sovjetiske jøder.
Ved valget i 1949 ble Meir innvalgt i Knesset for Mapai, og forble parlamentsmedlem til 1974. Som en av den sionistiske arbeiderbevegelsens mest sentrale lederne, nært knyttet til dens leder, og Israels første statsminister, David Ben-Gurion, ble hun etter oppholdet i Moskva medlem av regjeringen. Fra 1949 til 1956 var hun arbeidsminister; deretter (1956–1966) utenriksminister. Som arbeidsminister videreførte hun sitt arbeid fra fagbevegelsen, blant annet med å ta imot det økende antall innvandrere fra en rekke land, som på 1950-tallet og deretter kom til Israel. Før dette var hun engasjert i mottak av overlevende etter holocaust. Som utenriksminister måtte hun umiddelbart håndtere Suezkrisen i 1956. Som utenriksminister var hun blant annet engasjert i etablering av Israels bistandsprogram til Afrika, og å opprette diplomatiske forbindelser med afrikanske stater. Hun var motstander av apartheid-regimet i Sør-Afrika, og nektet å besøke landet, til tross for en betydelig jødisk befolkning der.
I 1966 trakk hun seg fra regjeringen, hvorpå hun ble valgt til generalsekretær i Mapai, til hun i 1969 etterfulgte Levi Eshkol som statsminister. Hun videreførte samlingsregjeringen som var dannet etter Seksdagerskrigen i 1967, da de tre partiene Mapai, Rafi og Ahdut HaAvoda dannet Arbeiderpartiet.
Meir ledet Israel i en krevende periode tidlig på 1970-tallet. Det var en de facto krig med Egypt (utmattelseskrigen), og det kom til flere alvorlige terroraksjoner utført av palestinske grupper, inklusive flykapringer og angrepet på den israelske troppen under OL i München i 1972. Deretter kom krigen med Egypt og Syria – Oktoberkrigen – i 1973. Israel viste seg mangelfullt forberedt på denne, og led innledningsvis store tap, før de egyptiske og syriske styrkene ble drevet tilbake. Regjeringen ble i offentligheten og av opposisjonen kritisert for håndteringen av opptakten til krigen. Statsminister Meir gikk imidlertid klar av kritikken i den offentlige Agranat-kommisjonen, som la ansvaret på den militære ledelse – som hadde forsikret Meir om at krigsfaren ikke var overhengende og at omfattende mobilisering ikke var nødvendig.
Golda Meir tok konsekvensene av krigen, mer enn kritikken av håndteringen, inn over seg, og valgte mye på grunn av dette i 1974 å gå av – og gå ut av toppolitikken. Til dette kom at hun gjennom mange år hadde vært alvorlig syk, med flere lidelser, inklusive lymfekreft.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.