Det er flere legender om opprinnelsen til de to gigantene i Guildhall. En av dem er beskrevet i Historia Regum Brittaniae av Geoffrey av Monmouth på 1100-tallet. Den romerske keiser Diocletian hadde 33 svært uskikkelige døtre som han giftet bort til 33 menn i et forsøk på å dempe villskapen deres. Det likte døtrene dårlig og skar over strupen på ektemennene mens de sov. Som straff ble søstrene satt om bord i en båt. Etter en lang og farefull reise drev de i land på en stor øy. Den fikk navnet Albion, oppkalt etter den eldste søsteren Alba. De slo seg ned på stedet, som var våre dagers England, og ved hjelp av demoner vokste det fram en befolkning med giganter. Så forteller legenden at Brutus, oldebarnet til Aeneas, flyktet etter Trojas fall og havnet til slutt på samme øy. Han oppkalte også stedet etter seg selv, nemlig Britannia. Brutus hadde med seg en tapper kriger, Corineus, som klarte å styrte lederen for gigantene, Gogmagog, utfor et stup slik at kjempen omkom. Som belønning for sin heltedåd overtok Corineus den vestlige delen av øya. Området fikk navnet Cornwall, oppkalt etter Corineus. Brutus reiste så østover og grunnla «det Nye Troja», dagens London. Historiene er på ingen måte historisk korrekte, men ble i flere hundre år ansett for å være sannferdige.
Det er også en annen versjon av historien om de to gigantene. Den forteller at Gog og Magog var de siste overlevende sønnene til Diocletians 33 døtre. De to ble tatt til fange og skulle så, ifølge legenden, blitt lenket fast til porten foran et palass, som lå samme sted som Guildhall ligger nå. Det var trefigurer av disse to gigantene som høyst sannsynlig voktet inngangen til Guildhall helt fra 1400-tallet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.