Gisle Straume

Gisle Straume var en norsk skuespiller.

Han studerte først filologi, og var hallomann i NRK i frigjøringsdagene i 1945 før han samme år kom til Det Norske Teatret. Her debuterte han som kapellanen i Den store barnedåpen. Straume var ansatt her til 1951, i årene 1952–1955 og fra 1976. Han var ved Den Nationale Scene i 1951–1952, Det Nye Teater i 1954–1955 og i kortere perioder senere, samt ved Nationaltheatret i periodene 1959–1963 og 1967–1976. Straume virket som sjef for Rogaland Teater i 1955–1958, og for Den Nationale Scene fra 1963 til 1967.

Med sin uprovinsielle, moderne spillestil fikk han alt fra starten av stor betydning for den kunstneriske nyorienteringen ved Det Norske Teatret, blant annet i skuespill av Tore Ørjasæter, Tarjei Vesaas og Aslaug Vaa. Han la ærgjerrig vekt på nytolkninger av Ibsen-roller, blant annet i Fjernsynsteatrets oppsetninger, med særlig stor virkning i En folkefiende (1972), ellers blant annet som pastor Manders i Gengangere, konsul Bernick i Samfundets støtter og Jørgen Tesman i Hedda Gabler.

Hans talent strakte seg fra det ellevilt festlige til det dypt tragiske, og han feiret triumfer i så forskjellige roller som Riis i Bjørnstjerne Bjørnsons En handske, lektoren i Eugène Ionescos Privattimen, alkoholikeren i Farmen av David Storey og posøren Spooner i Harold Pinters Ingenmannsland. Etter at han i 1976 vendte tilbake til Det Norske Teatret, markerte han seg i store oppgaver som James Taylor i Lang dags ferd mot natt, Kong Lear og Bertolt Brechts Galileo Galilei, og med sine enmannsforestillinger over nynorsk-klassikerenes liv og diktning: Ein diktar og hans strid (1980, Arne Garborg), Ein hippie frå Telemark (1982, Aa. O. Vinje) og Dikt og sanning (1985, Ivar Aasen). Alle ble også utgitt på plate.

Han gjorde en aktiv innsats i støtteroller i norsk film, og ble særlig populær som lektor Tørrdal i Stompa-filmene og -hørespillene.