Fransiskanerordenen

I Norge opprettet fransiskanerne fire klostre i løpet av 1200-tallet: Bergen (1248), Tønsberg (før 1263), Oslo (1280) og i Nidaros i andre halvdel av århundret. Magnus 6. Lagabøte (1238–1280), som sto bak Landsloven (1274), fikk opplæring hos fransiskanerne i Bergen. Dette viser seg i lovbestemmelser om fattigdom, blant annet var det plikt til å gi almisser, og at det ikke var straff for å stjele et brød dersom en sulter. Som andre ordener forsvant fransiskanerne fra Norge som en følge av reformasjonen (1536).

Fram til midten av 1800-tallet hadde Den norske kirke religionsmonopol i Norge. Dette ble opphevet ved innføring av dissenterloven i 1845, som gjorde det mulig for andre trossamfunn å etablere seg i Norge. Den katolske kirken etablerte sin første menighet i 1848. Det var også forbud mot katolsk munkevesen, og dette ble ikke opphevet før i 1897. Forbudet ble tolket bokstavelig, altså til å gjelde munker, men ikke nonner. I 1891 kom fem søstre fra en fransiskansk søsterorden i Luxembourg til Bergen hvor de grunnla skole (St. Paul) og sykehus (Bergen og Stavanger 1898), og virket som sykepleiere og lærere. På grunn av en autoritetsstrid mellom biskopene i Oslo og Luxemburg ble søstrene tilbakekalt i 1899, men tre ble igjen og dannet grunnlaget for en norsk orden, Sankt Franciskus Xaverius-søstrene, som overtok fransiskanerinnenes arbeidsoppgaver.

I 1924 ankom de første fransiskanerbrødrene til Arendal. Disse fransiskanerne var patere, det vil si at de levde i fellesskap og var menighetsprester. De var utsendt fra Småbrødreordenen (Ordo Fratrum Minorum, OFM) i Nederland og tok over presteansvaret for den katolske menigheten i byen.

Som en følge av drastisk nedgang i rekrutteringen både til ordensliv og prestegjerning ble det gradvis færre fransiskanere, og i 2007 ble St. Hallvard klosteret i Oslo stengt. De siste brødrene forlot det prisbelønte klosteret (tegnet av Lund og Slaatto i 1969, fredet av riksantikvaren i 2012). I 2017 forlot de siste fransiskanerpaterne Arendal.

I 1995 etablerte den kontemplative fransiskanske kvinneordenen Klarissene (også kjent som Poor Clares) Høysteinane kloster i St. Frans menighet i Larvik. I 2017 ble klosteret overtatt av tre polske fransiskanere (Tau-St. Frans kloster).

Fransiskushjelpen, som ble startet av katolske lekkvinner tilknyttet St. Halvards menighet i Oslo i 1956, tilbyr paleativ pleie ved livets slutt og dekker dermed et behov som faller utenom det offentlige helsevesenet. I dag er Fransiscus-hjelpen en selvstendig frivillig organisasjon med 18 ansatte og et stort antall frivillige.

Frans av Assisi er ikke bare fransiskanernes grunnlegger, men en vedvarende inspirasjonskilde. Han var lekmann som ifølge legenden mottok et kall fra Gud i 1207 om å oppgi sitt privilegerte rikmannsliv og følge Jesu eksempel ved å preke Guds ord og leve i absolutt fattigdom.

Fransiskanerne er sterkt preget av Frans av Assisis mystikk og følelsesbetonte religiøsitet med fokus på Jesu liv og menneskelighet. Frans fikk selv stigmata, spontane sår (håndflatene) på samme sted som Jesu korsfestelsessår. Fransiskanerne har fremmet kultusen rundt Korsveien, en praksis med bønn og meditasjon foran 14 scener fra Jesu vei til Golgata. Billedfremstillinger av Korsveien henger på veggene i kirkeskipet i de fleste katolske kirker. Flere steder er det anlagt korsveier (fjorten skulpturer) i nærheten av kirker og pilegrimssteder, for eksempel i Lourdes i Frankrike. Korsvei-fromheten fungerer som en pilegrimsvandring og er særlig viktig i fastetiden (de 40 dagene før påske).

Fransiskansk vektlegging av Jesu lidelse kom også til uttrykk i billedkunsten hvor den frontale, seirende Jesus fra midten av 1200-tallet ble erstattet av motivet med Jesus som vrir seg i smerte. Maria, Jesu mor, står også sentralt, og blant fransiskanerordenens viktigste teologiske bidrag er at de fremmet læren om Marias ubesmittede unnfangelse, som ble erklært som et dogme av pave Pius 9. i 1854.

Fransiskanerne skapte også tradisjonen med julekrybbe, altså billedlige fremstillinger av Jesu fødsel i en stall, med figurer av Maria, Josef og Jesus. Frans av Assisis skal selv ha bygget en julekrybbe ved alteret i en liten kirke på hjemvei fra Roma julen 1223.

Selv om Fransiskanerordenens grunnlegger var lekmann, la ordenen tidlig vekt på prestestudier og lærdom og frembrakte snart også store teologer som Bonaventura, Johannes Duns Scotus, William Ockham og Gabriel Biel.

Frans av Assisi startet sin prekenvirksomhet i 1207 og fikk raskt mange tilhengere. I 1209 utformet han den første ordensregelen for sine tilhengere. Den fremmet fattigdomsidealet og en fullstendig selvfornektende etterfølgelse av Jesus og disiplene. Fransiskanerne skulle leve i absolutt fattigdom, preke og hjelpe folk og livnære seg ved eget arbeid eller tigge mat. Det var forbudt å motta penger både for arbeid og som almisse, og det var totalforbud mot privat eiendom, også felleseiendom.

Fattigdomsidealet inspirerte Klara av Assisi (1194–1253) til å danne et eget kvinnefellesskap, klarissene, Ordo Sancta Clarae (OSC), kjent som Poor Clares i 1212. De første klarissene levde i et klosterfelleskap med streng klausur i tilknytning til San Damiano kirken i Assisi og ble anerkjent Frans av Assisi som en egen del av fransiskanerne.

Etter ti års prekenvirksomhet var det ca. 5000 fransiskanere i Umbria-regionen, de fleste lekfolk. I 1221 skrev Frans av Assisi en regel for lekfolk, tertiarer, som omfatter både kvinner og menn som avlegger fattigdomsløfte, men fortsetter å leve et verdslig liv. I 1224 godkjente paven (Honorius 3.) den ordensregelen som har vært normgivende for fransiskanerne frem til i dag.

Etter Frans av Assisis død i 1226 brøt det ut strid om fortolkningen av fattigdomsløftet. Det utviklet seg tre posisjoner. På den ene siden de mest ekstreme som insisterte på en bokstavelig tolkning av fattigdomsidealet og totalforbud mot privat eiendom, også felles eiendom. På den andre siden de som gikk inn for en mildere og tillempet tolkning, etter hvert kalt Conventualene. I mellomposisjonen finner vi dem som ønsket å muliggjøre et stabilt brødrefellesskap, men med fortsatt sterk vekt på personlig fattigdom, som etter hvert ble kalt Observantene.

I 1263 lempet pave Urban 4. på klarissenes ordensregel og tillot dem å ha felles eiendom, men også blant kvinnene var det uenighet, og flere kvinneklostre holdt seg til det strengeste fattigdomsløftet.

På slutten av 1200-tallet tiltok konflikten mellom fransiskanerne og paven idet paven oppfattet det fransiskanske fattigdomsidealet som en åpenlys kritikk av kirkens rikdom og geistlig luksus. I 1317 grep pave Johannes 22. inn og publiserte en bulle hvor han tillot fransiskanerne kollektivt eierskap. Paven tok dermed tok Conventualenes side i fransikanernes indre strid. Observantene kritiserte Coventualene for slapphet, og de mest radikale blant dem (Fraticelli) brøt med pavekirken. De ble stemplet som kjettere og ble utryddet i løpet av 1300-tallet.

1300-tallet var en krisetid for Den katolske kirken, med moralsk forfall, intern maktkamp og pesten (svartedauden) i 1347–1353, som tok livet av en tredjedel av Europas befolkning. Blant fransiskanerne fortsatte striden mellom radikale (Observantene) og moderate krefter (Conventualene).

Etter årevis med strid kom det til full splittelse i 1517 da pave Leo 10. lot Conventualene få sin egen organisasjon. På det tidspunktet var de to grenene omtrent like store. Splittelsen gjaldt også kvinneordenen, klarissene.

I 1528 kom det til en ny splittelse da kapusinerne brøt med de strenge Observantene og fikk pave Clemens 7. anerkjennelse.

Splittelsen varte helt til 1897 da paven Leo 13. tok initiativet til å forene dem i én organisasjon, Ordo Fratrum Minorum (OFM).

Ordenen er i dag strukturert i første-, andre- og tredjeordener, hver med flere undergrupper eller grener. Kompleksiteten skyldes ikke bare størrelsen, eller historiske forhold, men også at ordenen har en flat organisasjonsstruktur (valgte ledere) og mangler en felles ledelse.

Førsteorden består av tre grener: Observantene eller Småbrødrene, Ordo Fratrum Minorum (OFM) og bærer brun munkekutte. Conventualene (OFM Conv.) bærer sort eller grå kutte. Kapusinere, Ordo Fratrum Minorum Capuccini (OFM Cap.) går barføtt og bærer brun kutte med spiss hette. Førsteorden lever i brødrefellesskap, og de som har teologisk utdannelse, fungerer gjerne som menighetsprester.

Annenorden består av kontemplative nonner. Klarisser, Ordo Sactae Clarae (OSC), også kjent som Poor Clares, opprettet i 1212, regnes som en streng orden med streng faste og lite elle ingen kontakt utenfor klosteret. Den kvinnelige delen av Kapusiner-ordenen, Kapusinerinnene, ble opprettet i 1538 og regnes blant de aller strengeste.

Tredje orden (tertiarer) består av to grener. På den ene siden de som lever i fellesskap og sølibat, Terzio Ordine Regulare (TOR), for eksempel fransiskanerinnene som grunnla sykehus i Bergen og Stavanger i 1898. På den andre siden finner vi lekfransiskanere, også kjent som sekulære fransiskanere, som lever etter bestemte forskrifter om daglig bønn og fromhetsøvelser, men uten å oppgi sine verdslige liv (jobb, ekteskap, familie), som for eksempel de katolske grunnleggerne av Franisiscus-hjelpen i Oslo.

På grunn av den kompliserte organisasjonsstrukturen er det vanskelig å anslå nøyaktig antall fransiskanere i dag. På begynnelsen av 2000-tallet talte førsteordenene totalt ca. 36 000 medlemmer spredt på over hundre land, i 2020 oppgir de ca. 30 000 medlemmer. Annenordenene utgjør ca. 20 000 søstre i over sytti land, og tertiarene utgjorde til sammen ca. 120 000 medlemmer, flesteparten lekfolk.

• Frans av Assisi
• den katolske kirke
• kristendommens historie
• religiøs orden

• Derbes, Anne: Picturing the passion in late Medieval Italy, 1996
• Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingetid til reformationstid, 4:563-73
• Moorman, John: A history of the Franciscan order from its origins to the year 1517, 1968
• Nilsen, Else-Britt: Nonner i storm og stille. Katolske ordenssøstre i det 19. og 20.århundre, 2001
• Nybo Rasmussen, Jørgen: Die Franziskaner in den nordischen Ländern im Mittelalter, 2002, isbn 3-7666-2090-8