Frankrikes historie (Karolingertiden 751–987)

Karolingertiden er i Frankrikes historie den perioden da karolingerne regjerte. Karolingerne var et frankisk dynasti oppkalt etter Karl Martell (død 741).

Karl Martells sønn Pipin den lille regjerte i perioden 751–768 og var en målbevisst politiker. Han avsatte med pavens samtykke den siste merovingiske skyggekongen og ble selv hyllet som konge. De eldre karolingerne stanset tilsynelatende statsoppløsningen – ikke fordi de hadde noe høyere begrep om stat og regjering, men fordi de i kraft av dyktighet og kirkens støtte inngav stormennene større ærbødighet, aktelse og frykt enn merovingerne hadde evnet, og fordi de kunne føre dem til store militære seirer som skaffet dem stort krigsbytte. Noen avgjørende forandring i styre og samfunnsliv skjedde ikke, og etter Karl den stores død i 814 fortsatte oppløsningen.

Med Pipin den lille innledes den karolingiske kirkepolitikk, som for paven betydde hjelp mot langobardene i Italia og for karolingerne kirkens medvirkning til styrkelse av kongemakt og orden. Karl den store slo i 774 langobardene, tok deres land og sikret pavedømmet de deler av Italia som til da hadde stått under Bysants; disse ble kjernen i den senere pavestat (Kirkestaten). Hermed var det innledet et brudd mellom paven og den østromerske keiser. Dette bruddet bidro til å svekke forestillingen om at det østromerske riket var fortsettelsen av det universale romerske keiserdømmet. Da Karl ved sine seierrike kamper mot hedningene hadde vunnet ry som den store forkjemper for kristendommen, ble han kronet til romersk keiser av pave Leo 3, juledag 800. Den romerske keiserverdighet ble ikke varig i den karolingiske ætt og heller ikke fast knyttet til Frankrikes konger, men denne begivenheten tilintetgjorde for bestandig de bysantinske keiseres håp om at det gamle romerske verdensherredømmet kunne gjenopprettes.

I Verdun i 843 og ved senere mindre endringer ble det territorium som ble Frankrike, i hovedsaken etter nasjonale grenser, utskilt fra Frankerriket. Den første konge av Frankrike ble Karl den skallete (843–877). Men Frankrike var da neppe mer enn et begrep, og enkelte av de dyktigste og mektigste stormennene dannet småstater. I 911 fikk normannerne overlatt Normandie, og i øst oppstod et burgundisk kongerike (se Burgund). De siste karolingere førte i virkeligheten bare et skinnherredømme, og måtte ofte kjempe med mektige stormenn om kongeverdigheten.

I 987 valgte en del stormenn, tilskyndet av geistligheten, en av Nord-Frankrikes mektigste stormenn Hugo Capet til konge, og det kapetingiske dynasti («den tredje kongeslekt») var grunnlagt.