Framheim

Med de transportmidlene og utstyret som var tilgjengelige i Amundsens tid var det ikke mulig å nå inn til Sydpolen og returnere uten å måtte overvintre i Antarktis underveis. For Amundsen å gjennomføre sin plan om å være først på Sydpolen måtte han derfor velge en overvintringsplass med så mange fordeler som mulig. Den måtte være relativt tilgjengelig med seilskip, være egnet for lossing av mye utstyr og bygningsmaterialer, og ikke minst være et trygt sted å overvintre på. Om det lå gunstigere til enn Robert F. Scotts base ved McMurdo-sundet var det en ekstra fordel. Ved lesing av tidligere beretninger av blant andre James Clark Ross fra 1842, Carsten Borchgrevink i 1900 og Ernest Shackleton i 1908 festet Amundsen seg ved en bukt i den store isbarrieren som Shackleton hadde kalt for Bay of Whales – Hvalbukten. At det syntes å være mye marint liv der ville også være en fordel for Amundsens ekspedisjon som trengte store mengder selkjøtt til både menn og hunder.

Amundsens studier av de tidligere beretninger overbeviste ham om at Hvalbukten var en stabil bukt i barrierens isvegg som antagelig skyldes at det akkurat der lå fast land under som hindret is fra Ross is-shelfen i å sige fritt ut i havet som ellers. Dette har senere vist seg å stemme.

Før avgangen fra Norge hadde Amundsen fått laget et solid trehus på 5 x 4 m som ble demontert og lastet på Fram for remontering i Antarktis. Det var ekspedisjonsdeltager og snekker Jørgen Stubberud som sto for arbeidet og det vakte forundring at et stort og solid trehus skulle tas med på en ekspedisjon som alle da trodde skulle drive i isen ved Nordpolen.

Plankene og annet utstyr til huset og overvintringen ellers ble losset fra Fram i Hvalbukten og kjørt med hundesleder til den valgte tomten som lå 4 km innover shelf-isen på ca. 78°38ʹ s.br., 163°40ʹ v.l. Stubberud og Olav Bjaaland sto for byggingen av huset som i motsetning til det som var vanlig på en del andre lands ekspedisjoner skulle huse de ni mennene i ett stort rom og med avdelt kjøkken. Det var ingen inndeling i "offiserer og menige" og privat kunne de bare være i sin egen køye med forheng trukket for.

I tillegg til huset ble det satt opp 11 store telt til de 116 hunder og lagring av mat og utstyr. Snømurer ble laget rundt teltene som beskyttelse både mot været og mot nysgjerrige og sultne hunder. Etter hvert ble huset mer og mer dekket av snø og helt genialt var det at mennene gravde ganger og rom under snøen slik at det til slutt var mulig å leve og arbeide trygt og beskyttet det meste av vinteren under snøen. Her var det rom til snekring, sying, pakking av sledene og til og med et dampbad uten å måtte gå ute fra dør til dør.

Basen som til slutt lignet en hel liten landsby ble døpt Framheim. Den lå 96 km nærmere Sydpolen enn Scotts base på Rossøya lenger øst.

Mens Framheim fremdeles var under etablering ble det besøkt av en gruppe fra Scotts ekspedisjon som ankret opp i Hvalbukten med Terra Nova 4. februar 1911. Da Amundsens menn forlot huset i slutten av januar 1912 var det allerede godt dekket av snø og ingen har sett det siden. Til tross for at Amundsen hadde rett i at isen ved Hvalbukten var stabil i forhold til i andre områder langs barrieren har det også skjedd at større flak har brukket av der. I perioden mellom 1957 og 1962 har etter all sannsynlighet et større område av isen rundt Framheim brukket av og drevet til havs med restene av overvintringsbasen.

En kopi av huset på Framheim er bygget opp på Finse og brukes til informasjon og opplevelser.

• ekspedisjoner i Antarktis
• Roald Amundsen
• Fram
• Robert F. Scott

• Amundsen, Roald: Sydpolen – Den norske sydpolsfærd med Fram 1910-1912, Jacob Dybwads Forlag, 1912
• Roald Amundsens dagbøker, Frammuseet, 2010