Formasjoner og spillesystemer i fotball

Det første spillesystemet ble kalt 2–3–5, med to forsvarere, tre midtbanespillere og fem angripere. Taktikken ble lagt om etter endringen av offside-regelen i 1925 da færre spillere kunne være mellom angriperen og målet uten at spilleren var offside (fra tre til to).

Herbert Chapman – legendarisk manager for Huddersfield og Arsenal – var den som utviklet 2–3–5-systemet videre. Han trakk senterhalfen ned fra midtbanen, og indreløperne ned fra angrepet («W-formasjon»). Chapman ledet begge klubbene til tre ligamesterskap i 1920- og 1930-årene, og hans system ble toneangivende i 30 år.

I 1958 vant imidlertid Brasil VM med en ny taktikk: med fire forsvarspillere, to sentrale spillere på midtbanen og fire angripere styrket brasilianerne forsvaret, samtidig som formasjonen oppfordret til teknisk og hurtig spill i angrep, gjerne langs kantene. Real Madrid spilte på samme måte og vant Serievinnercupen fem år på rad fra 1956–60.

Utover i 1960-årene ble den ene angriperen flyttet ned til midtbanen, og få år senere ble 4–4–2 den mest populære formasjonen. Landslagssjef Alf Ramsey brukte en variant av formasjonen da han ledet England til VM-triumf på hjemmebane i 1966. 4–4–2 er fortsatt en mye brukt formasjon i dag. I en del land er det også populært å spille med bare tre stoppere bakerst og heller plassere fem spillere på midtbanen samt to i angrep.

Ajax Amsterdam har sin egen, spesielle variant, som først ble utviklet rundt lagets storhetstid i 1970-årene – såkalt totalfotball. Systemet krever stor bevegelse og skifte av posisjoner og har aldri vunnet stor utbredelse, nettopp fordi det trenger lang innarbeidelse og høy presisjon.

På 2000-tallet begynte 4–5–1 å ta over som den mest vanlige formasjonen. Denne har flere varianter, hvor den offensivt kan brukes som en 4–3–3-formasjon, mens ytreløperne trekkes ned på midtbanen når laget forsvarer seg og skaper en 4–5–1-formasjon. 4–3–3-formasjonen var Rosenborgs suksessformel under lagets storhetstid på slutten av 1990- og begynnelsen av 2000-årene.

Real Madrid har også hatt suksess med en egen variant, en 4–2–3–1-formasjon, med to defensive og tre offensive midtbanespillere.

Spillestilen tiki-taka ((spansk tiqui-taca) ble utviklet av FC Barcelona og ga klubben formidabel suksess fra siste del av 2000-tallet og et tiår fremover. Dette er en ballbesittende spillestil med kjappe pasninger, der en holder ballen i laget, gjerne i midtbaneleddet, mens en prøver å finne åpninger i motstanderens forsvarsformasjon. Hvis laget mister ballen, er det om å gjøre å vinne ballen tilbake i løpet av kortest mulig tid ved å legge et sterkt press på motstanderen.

Med denne spillestilen vant Barcelona Mesterligaen i 2006, 2009 og 2011 og det spanske landslaget EM i 2008, VM i 2010 og EM i 2012.

I motsetning til den spanske fotballen, som preges av ballbesittelse, er den nye tyske fotballens filosofi raske overganger i lengderetning med backer på løp for snarest mulig å nå fram til motstanderens straffefelt, ikke helt ulikt Egil «Drillo» Olsens tankegang for det norske landslaget, men med en langt bedre kvalitet på spillerne.

• fotball
• offside i fotball