Film i Polen

Den første polske filmen ble produsert i 1908, og det første filmstudioet ble bygd i Warszawa i 1920. I 1929 ble filmgruppen Start organisert av Wanda Jakubowska og Alexander Ford, men filmproduksjonen før andre verdenskrig var beskjeden. Produksjonen ble nasjonalisert i 1945 og lagt under det nyopprettede organet Film Polski, som også skulle ta seg av distribusjon, eksport, import, kinodrift og utdannelse. På grunn av de store ødeleggelsene i Warszawa ble virksomheten lagt til Łódź, hvor det i 1948 også ble opprettet en filmskole. Jakubowska med Siste etappe (1948) og Ford med De fem fra Barskagaten (1953) var epokens fremste regissører.

En ny periode i polsk film begynte i midten av 1950-årene med Andrzej Wajdas film En generasjon (1955), om polakkene under den tyske okkupasjonen. Filmen innledet en gullalder i polsk film, der andre betydelige regissører var Andrzej Munk og Jerzy Kawalerowicz. Årsaken til oppblomstringen lå blant annet i de gunstige produksjonsmulighetene som fulgte Gomułkas gjeninnsettelse som partileder i 1956.

Internasjonalt fikk polsk film et oppsving i 1957 da Wajdas Kanal (1957) ble prisbelønnet i Cannes. Naturlig nok beskjeftiget mange av de polske regissørene seg med emner fra andre verdenskrig, blant annet Munk med Eroica (1957) og Wajda med Aske og diamanter (1958). Kawalerowicz var mer opptatt av psykologiske og religiøse emner i Nattekspressen (1959) og Nonnen og djevelen (1960). Stor internasjonal anerkjennelse høstet også Roman Polanski med sin debutfilm Kniven i vannet (1962) og Jerzy Skolimowski med Walkover (1965). Begge valgte imidlertid å skape seg en karriere i utlandet. Polanskis Pianisten (2002) var imidlertid en delvis polsk produksjon og basert på biografien ved samme navn av den polsk-jødiske pianisten og komponisten Władysław Szpilman – en Holocaust-overlevende. Pianisten vant Gullpalmen i Cannes, César-priser for beste film og beste regi samt Oscar for beste regi.

Etter 1963 ble den kunstneriske friheten igjen begrenset. Det ble produsert kjempefilmer som Wajdas Aske (1966), med handling fra napoleonstiden, og Kawalerowicz' Faraon (1967). I 1970-årene kom samfunnskritiske filmer, og et typisk tema ble kampen for å beholde sin personlige integritet overfor et korrupt byråkrati. Etter unntakstilstanden i 1981 dro mange filmskapere, inkludert Wajda, til utlandet.

Krzysztof Zanussi fikk gulløven i Venezia for A Year of the Quiet Sun (1984). Krzysztof Kiesłowski fikk et internasjonalt gjennombrudd med En kort film om å drepe (1988). Filmen var en utvidet del fra det større fjernsynsprosjektet «Dekalogen» om De ti bud, vant den første Felix-prisen som årets beste europeiske film og ble innledningen på Kiesłowskis korte, men markante karriere i polsk og fransk film.

Det statlige produksjons- og distribusjonssystemet ble omorganisert i 1991. Statsstøtten ble beholdt samtidig som monopolene ble oppmyket, og det ble åpnet for privat virksomhet innen film- og kinosektoren. Blant aktive regissører i 1990-årene kan nevnes Janusz Zaorski og Feliks Falk. Steven Spielbergs Schindler's List (Schindlers liste, 1993) ble tatt opp i Kraków med polske filmhåndverkere.

Rundt tusenårsskiftet ble det produsert cirka 30 spillefilmer i året, mange av dem på lavt budsjett. I 2005 kom en etterlengtet ny filmlov som medførte etableringen av Polsk Filminstitutt og en vesentlig økning i de statlige bevilgningene.

Paweł Pawlikowski har på 2010-tallet etablert seg som Polens internasjonalt mest kjente filmskaper, med Ida (2013) og Cold War (2018) som begge har vunnet mange priser. Ida vant blant annet Oscar for beste fremmedspråklige film, som den første filmen fra Polen noensinne.

Kler (Clergy), regissert av Wojciech Smarzowski, satte publikumsrekorder i Polen under sin lansering i 2018. Nesten en million mennesker så filmen under åpningshelgen, som dermed slo rekorden holdt av Fifty Shades of Grey (2015). Kler endte opp som den mest innbringende polske filmen i det 21. århundre – dette på tross av kontroverser knyttet til filmens til dels kritiske blikk på det katolske presteskapet.