Scene fra Vittorio de Sicas To kvinner 1961, en film etter Alberto Moravias roman. For sitt spill i denne filmen fikk Sophia Loren Italias «Sølvbånd», siden ble hun også kåret til beste kvinnelige skuespiller i Cannes for denne rollen.
Scene fra Giuseppe Tornatores nostalgiske film om kinodrift, Cinema Paradiso (1989). Til venstre Philippe Noiret i rollen som kinomaskinisten. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Italiensk filmkunst: Scene fra Federico Fellinis Det søte liv, 1959, med Marcello Mastroianni i en hovedrolle.
Italia har vært en av Europas viktigste filmnasjoner, med regissører som Federico Fellini, Michelangelo Antonioni, Bernardo Bertolucci og Sergio Leone. Betydelige filmhistoriske retninger der italienske filmskapere har vært sterkt representert, er neorealismen og det man løst kan betegne som «modernisme» innen filmkunsten, særlig på 1960-tallet.
Fra 2000 og utover har ikke Italia lenger vært like markant som filmnasjon, med noen unntak.
En viktig pionér i italiensk film var Filoteo Alberini, som allerede høsten 1895 tok patent på et kamera han kalte Kinetografen. Det var imidlertid representanter for de franske brødrene Lumière som gjorde de fleste filmopptakene og sto for mesteparten av visningene i den første tiden.
Den første italiensk-produserte aktualitetsfilmen ble laget i 1904 i Torino av Roberto Omegna og Arturo Ambrosio. Samme år åpnet Italias første kino i Roma. Produksjonen skjøt fart fra 1905. Dette året bygde Alberini i samarbeid med Dante Santoni et atelier i Roma og laget Italias første virkelige fiksjonsfilm, La Presa di Roma. Filmen var et historisk drama, det første innenfor en sjanger som skulle bli italiensk films store spesialitet de neste årene.
En rekke produsenter etablerte seg i Roma, Torino, Milano og Napoli frem mot slutten av århundrets første tiår. Alberini og Santonis selskap gikk i 1906 opp i Cines, et selskap som skulle beholde sin betydning til ut i 1930-årene, og førte an med titler som Otello (1907), Garibaldi (1907) og Jeanne d'Arc (1907), alle i regi av Mario Caserini. Her ble også Enrico Guazzonis påkostede Quo Vadis? (1912) produsert.
Ambrosio i Torino laget i 1908 den første av mange versjoner av Gli ultimi giorni di Pompei, om Pompeiis undergang, men fikk snart en konkurrent i Giovanni Pastrones selskap Itala-Film. Med Pastrones kjempeproduksjon Cabiria (1914) kulminerte både den historiske sjangeren som nå feiret suksesser verden over og som med sine mange tekniske og estetiske nyvinninger hadde fått stor betydning for filmkunstens utvikling, og italiensk films pionér-tid. Av betydning i denne tiden er også en realistisk tendens, best representert ved Sperduto nel buio (1913) i regi av Nino Martoglio.
Etter første verdenskrig ble konkurransen fra amerikansk film merkbar, og italiensk film tapte kampen både hjemme og ute. Produksjonen sank i 1920-årene til et titalls filmer årlig, og italiensk film utgjorde bare 2 prosent av kinoenes repertoar. Fascistmyndighetene traff visse tiltak for å bedre situasjonen, blant annet et krav om at minst én italiensk film skulle vises for hver tiende utenlandske. Som lyspunkter regnes Mario Camerinis Kiffi Tebbi (1927) og Alessandro Blasettis Sole (1929).
Den første italienske lydfilmen var La Canzone dell'amore (1930), i regi av Gennaro Righelli. Han laget også den første lydfilmen med klart fascistisk innhold, L'Armata azzurra (1932), som var en hyllest til Mussolinis flyvåpen. En rekke slike produksjoner så etter hvert dagens lys, men 1930-årene huskes best for de mange sentimentale og romantiske melodramaene. Epoken er blitt kjent som telefoni bianchi ('hvite telefoner'), ettersom handlingen gjerne foregikk i glamorøse omgivelser med tilsvarende elegant scenografi.
I midten av 1930-årene kom en omveltning da Mussolini-diktaturet begynte å føre en aktiv filmpolitikk. I 1935 ble filmindustrien underlagt et nyopprettet organ i kulturdepartementet, Direzione Generale per la Cinematografica, som støttet filmindustrien med subsidier. Samme år ble den statlige filmskolen Centro Sperimentale etablert i Roma, og i 1937 kunne de store og tidsmessige atelierene i Cinecittà utenfor Roma åpnes. Fascistene forbød visning av utenlandske filmer på originalspråket, og tok i bruk «dubbing»-prinsippet til sensurformål. Produksjonen økte til cirka 100 filmer per år. Nyordningene favoriserte de mest Mussolini-lojale, og blant annet fikk diktatorens sønn Vittorio etablere det store produksjons- og distribusjonsselskapet Europa.
Mot slutten av fascistepoken gjorde en ny generasjon filmregissører seg gjeldende, en generasjon som kanskje mer enn noen annen har satt sitt preg på filmhistorien. Vendepunkter var Luchino Viscontis debutfilm, kriminaldramaet Ossessione (1942), som forflyttet handlingen i den amerikanske forfatteren James M. Cains roman The Postman Always Rings Twice til den italienske landeveien, og Roberto Rossellinis Roma – città aperta (1945, Roma – åpen by), tatt opp under de siste ukene av tyskernes okkupasjon. Begge filmene hadde til tross for sine dramatiske handlingsforløp et nært forhold til virkeligheten og hverdagen, i sterk kontrast til de fleste av fascistepokens filmer.
Etter krigen fulgte Rossellini opp med Paisà (1946) og Visconti med La terra trema (Jorden skjelver, 1948), sistnevnte en film om sicilianske fiskere med amatører i rollene. Felles for disse filmskaperne var en poetisk realisme som de nå anvendte til å bearbeide etterkrigsvirkeligheten. Stilen fikk navnet neorealismen ('ny-realismen'), et ord som første gang ble brukt om Viscontis debutfilm (med henvisning til stumfilmens første realismetendens). Neorealismen førte Italias filmkunst definitivt tilbake på verdensarenaen. Den viktigste frontfiguren var den tidligere skuespilleren Vittorio De Sica med sine hverdagsskildringer Sciuscià (Skopusserne, 1946) og Ladri di biciclette (Sykkeltyvene, 1948), og den underholdende fabelen Miracolo a Milano (Miraklet i Milano, 1950), med brodd mot den økonomiske eliten. Blant de øvrige finnes navn som Alberto Lattuada med Senza Pietà (1948), Pietro Germi med In nome della Legge (I lovens navn, 1949), og Giuseppe De Santis med Riso amaro (Bitter ris, 1949).
I 1950-årene mistet neorealismen sin vitalitet, men produksjonstakten var fortsatt høy, og av de opprinnelige neorealistene beholdt Rossellini og særlig Visconti lenge sin posisjon. Italiensk film fikk et nytt formidabelt løft da Federico Fellini og Michelangelo Antonioni slo igjennom. Begge tok for seg materialismen, nihilismen og mangel på kommunikasjon blant etterkrigstidens mennesker, Fellini i filmer som Le notti de Cabiria (Cabirias netter, 1956) og La dolce vita (Det søte liv, 1959), Antonioni i trilogien L'avventura (Eventyret, 1959), La notte (Natten, 1960) og L'eclisse (Feber, 1962). Begge to var representanter – på stilmessig svært ulikt vis – for en ny type modernistisk film.
Lyrikeren og forfatteren Pier Paolo Pasolini debuterte med Accattone (1961), og ble i 1960-årene gjenstand for stor internasjonal oppmerksomhet. En rekke italienske skuespillere befant seg nå i fremste rekke internasjonalt, blant dem Anna Magnani, Giulietta Masina, Silvana Mangano, Monica Vitti, Sophia Loren, Gina Lollobrigida og Marcello Mastroianni. Men økonomisk befant italiensk film seg i en krise.
Et særegent fenomen i tiden er de såkalte «spaghetti-westerns», nihilistiske og voldelige filmer spilt inn i Italia eller Spania med amerikanske og europeiske skuespillere. Blant de mest kjente er Sergio Leones trilogi Per un pugno di dollari (For en neve dollars, 1964), Per qualche dollaro in più (For et par dollar mer, 1965) og Il buono, il brutto, il cattivo (Den gode, den onde og den grusomme, 1966).
De største produsentene, Dino De Laurentiis og Carlo Ponti, gikk over til å lage filmer for amerikanske selskaper, og amerikansk kapital finansierte i 1960-årene en rekke italienske filmer. Den italienske filmindustrien hadde også inntekter fra amerikanske storfilmer, for eksempel William Wylers nyinnspilling av Ben-Hur (1959), som ble spilt inn i Italia på grunn av det lavere kostnadsnivået. Samproduksjoner ble også mer vanlig, særlig med Frankrike. I begynnelsen av 1960-årene var filmproduksjonen i oppgang, og den nådde sitt høydepunkt i 1964 med 313 filmer.
Til tidens mest talentfulle nykommere hører de to brødrene Paolo og Vittorio Taviani, med Un uomo da bruciare (1962) og Allonsanfan (1974). De fikk senere vid internasjonal distribusjon med filmer som Padre Padrone (1977), La notte di San Lorenzo (San Lorenzo-natten, 1981) og Kaos (1984). Dessuten kom den unge Bernardo Bertolucci med Prima la revoluzione (1964), Il conformista (Fascisten, 1970) og L'ultimo tango a Parigi (Siste tango i Paris, 1972).
Sentrale navn ble også Liliana Cavani med Il portiere della notte (Nattportieren, 1975), Lina Wertmüller med Pasqualino settebellezze (Syv skjønnheter, 1976), Ettore Scola med C'eravamo tanto amati (Vi som elsket hverandre så høyt, 1974) og Francesco Rosi med Cadaveri eccellenti (Makten og dens pris, 1976). Betydelig er også Ermanno Olmi, med blant annet L'albero degli zoccoli (Treskotreet, 1978). Marco Ferreri, Gillo Pontecorvo og Elio Petri bidro med samfunnskritiske og kontroversielle filmer. Franco Zeffirelli var stort sett virksom i engelskspråklig film.
En av de visuelt viktigste og senere mest innflytelsesrike filmskaperne fra Italia på 1970- og 1980-tallet, er Dario Argento, med sine estetiserte giallo- og skrekkfilmer. Giallo var en forløper til den amerikanske slasher-filmsjangeren; stilrene, men voldelige – og tidvis erotiske – thrillere der drapsmannen lenge er anonymisert, ikledd sorte hansker. Andre sentrale giallo- og skrekkregissører er Mario Bava og Lucio Fulci.
Fra 1970 gikk italiensk films nærvær på det internasjonale markedet nedover. I større grad enn i mange andre land ble kinoene i Italia utkonkurrert av fjernsynet, antallet filmer sank og det var liten tilgang på nye regitalenter av virkelig format. Den statlige fjernsynskanalen RAI har sørget for å gi oppgaver til de betydeligste regissørene i form av fjernsynsproduksjoner som ofte har blitt kinodistribuert i utlandet.
Sentrale navn i 1980-årene var stadig veteraner som Fellini, Taviani-brødrene, Scola og Rosi, men en ny generasjon filmregissører vant også stor popularitet, mange av dem gjennom sitt håndlag med komedien eller lettere filmsjangrer: Maurizio Nichetti, Massimo Troisi og Pupi Avati. Giuseppe Tornatore fikk stor kinosuksess med den kinonostalgiske Cinema Paradiso (1990) og Gabriele Salvatores ble lagt merke til med Mediterraneo (1991); begge vant Oscar-priser.
I 1990-årene seilte Gianni Amelio opp som et betydelig navn med Porte aperte (Åpne dører, 1992) og Lamerica (1995), Tornatore fikk stor oppmerksomhet med L'Uomo delle stelle (Stjernenes mann, 1995) og Roberto Benigni vant Oscar for La Vita è bella (Livet er herlig, 1997). Nanni Moretti har siden gjort seg bemerket internasjonalt med Caro Diario (Kjære dagbok, 1994) og La Stanza del figlio (Sønnens rom, 2001).
Italias filmkunstneriske posisjon ble svekket etter 1990-tallet, men på 2010-tallet dukket det opp enkelte italienske regissører som laget kritikerroste filmer satt til hjemlandet og/eller andre steder i Europa.
Paolo Sorrentino regisserte i 2014 Den store skjønnheten (La grande bellezza); en bittersøt hyllest til Roma med sterke assossiasjoner til Fellini, som vant Oscar for beste ikke-engelskspråklige film. Luca Guadagninos sommerlige kjærlighetshistorie Call Me By Your Name (2017) var nominert til fire Oscar, og vant for beste adapterte manus. I 2018 fulgte Guadagnino opp med Suspiria – en ny versjon av Dario Argentos horror-klassiker ved samme navn, satt til en danseskole i Berlin. Alice Rohrwacher er en annen filmskaper som har gjort suksess i nyere tid, særlig med filmen Lykkelige Lazzaro (Lazzaro felice) fra 2018. Samtlige av disse filmene har også fått norsk kinodistribusjon.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.