Den iranske filmkulturen begynte så smått å utvikle seg på 1930-tallet, med Abi-o-Rabi som første stumfilm i 1930. Den første lydfilmen — Lor Girl, regissert av Abdolhossein Sepanta (1907-1969) — ble lansert på to kinoer i Teheran bare tre år senere. Selv om 1960-årene ble et betydningsfullt tiår for iransk film var det først etter revolusjonen i 1979 at det virkelig vokste frem filmskapere som har satt internasjonalt spor etter seg.
Film i Iran
Asghar Farhadis film A Separation (2011; originaltittel Jodái-e Náder az Simin) forteller historien om et gift par som må velge mellom å forbedre deres barns liv ved å flytte utenlands og å ta seg av et foreldre som lider av Alzheimers sykdom i Iran. Filmen vant Oscar-prisen som beste fremmedspråklige film i 2012.
Historie
Den første kinoen i Iran ble etablert i Teheran i 1907, men produksjonen i stumfilm-tiden begrenset seg til aktualitetsfilmer. I 1930-årene begynte en filmindustri å vokse frem. Pioneren Abdolhossein Sepenta laget blant annet Firdausi (1934) om den berømte dikteren ved samme navn. I etterkrigstiden etablerte et tyvetalls produsenter seg som leverandører til et stort og økende kinopublikum.
Blant 1960- og 1970-årenes navn finner vi Dariush Mehrjui (født 1939) med Kua (1969), Massoud Kimiai (født 1941) med Qaysar (1969), og Bahram Beyzai (født 1938) med Den fremmede og tåken (1974).
Iransk film etter revolusjonen
Revolusjonen i 1979 førte i første omgang til nedgang i produksjonen. I 1983 kom imidlertid flere vellykkede statlige initiativer, blant annet opprettelsen av filmfondet Farabi, som rådde over betydelige midler, og den årlige Fajr-festivalen som finner sted i Teheran.
Farabi og et stort kinointeressert hjemmepublikum hjalp frem flere betydelige regissører, blant dem Mohsen Makhmalbaf (født 1957) som har laget blant annet Et øyeblikks uskyld (1996) og Stillheten (1998). Makhmalbafs første filmer var preget av en sterk, islamsk ideologi, før han med The Peddler (1987) begynte å stille spørsmål ved de religiøse verdiene han hadde forfektet. Flere av filmene hans etter dette har utvist en sterk skepsis mot autoriteter og maktmisbruk, med stemme for de undertrykte. Fortellingene er gjerne inspirert av eget liv.
Minst like hyllet er Abbas Kiarostami, hvor Close-Up (1990), Under oliventrærne (1994) og Smaken av kirsebær (1997) er blant de mest roste verkene. I enda sterkere grad enn hos Makhmalbaf har Kiarostamis filmer gjerne hatt et meta-perspektiv, med refleksjoner rundt filmmediet, graden av sannhet, og en miks av virkelighet og fiksjon. Mange av Kiarostamis filmer finner sted i iranske landsbyer. Et stilistisk gjennomgangstema er scener som utspiller seg inne i en bil — noe han tok med seg også i senere, internasjonale produksjoner som Certified Copy (2010) og Like Someone in Love (2012).
Samira Makhmalbaf (datter av Mohsen) har gjort seg internasjonalt bemerket med Tavler (2000) og Klokken fem om ettermiddagen (2003). En annen viktig iransk filmskaper er Jafar Panahi (født 1960), som har fortsatt å lage film til tross for at han i 2010 ble arrestert for propaganda mot den islamske republikken Iran, dømt til seks års fengsel (senere redusert til husarrest) og fratatt retten til å lage film.
På 2010-tallet har Asghar Farhadi vært den mest betydningsfulle iranske filmregissøren.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
- CINEMA i. History of Cinema in Persia (Encyclopædia Iranica)
- Fajr International Film Festival
Litteratur
- Dabashi, Hamid (2001): Close Up: Iranian Cinema: Past, Present and Future . Verso Books. ISBN 978-1859843321 (Internet Archive)
- Issa, Rose og Whitaker, Sheila (redaktører, 1999): Life and art: the new Iranian cinema . National Film Theatre / The British Film Institute. ISBN 978-0851707754 (Internet Archive)
- Ghorbankarimi, Maryam (redaktør, 2021): ReFocus: The Films of Rakhshan Banietemad. Edinburgh University Press. ISBN 978-1474477611
- Langford, Michelle (2021): Allegory in Iranian Cinema: The Aesthetics of Poetry and Resistance. Bloomsbury Academic; Reprint edition. ISBN 978-1350194250
- Mottahedeh, Negar (2008): Displaced Allegories: Post-Revolutionary Iranian Cinema. Duke University Press Books. ISBN 978-0822342755 (Internet Archive)
- Naficy, Hamid (2011): A Social History of Iranian Cinema, Volume 1: The Artisanal Era, 1897-1941. Duke University Press Books. ISBN 978-0822347750
- Naficy, Hamid (2011): A Social History of Iranian Cinema, Volume 2: The Industrializing Years, 1941–1978. Duke University Press Books. ISBN 978-0822347743
- Naficy, Hamid (2012): A Social History of Iranian Cinema, Volume 3: The Islamicate Period, 1978–1984. Duke University Press Books. ISBN 978-0822348771
- Naficy, Hamid (2012): A Social History of Iranian Cinema, Volume 4: The Globalizing Era, 1984–2010. Duke University Press Books. ISBN 978-0822348788
- Partovi, Pedram (2019): Popular Iranian Cinema before the Revolution: Family and Nation in Filmfarsi. Routledge. ISBN 978-0367885403
- Rahbaran, Shiva (2015): Iranian Cinema Uncensored: Contemporary Filmmakers since the Islamic Revolution. I.B. Tauris. ISBN 978-1784534189
- Tapper, Richard (redaktør, 2002): The New Iranian Cinema: Politics, Representation and Identity. Continnuum-3PL. ISBN 978-1860648045 (Internet Archive)
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.