Festung Norwegen

Både konseptuelt og som fysiske kulturminner er anleggene i Festung Norwegen nært knyttet til den tyske føreren Adolf Hitler og hans ideer og strategi for Nazi-Tysklands krigføring under andre verdenskrig. Selv om han også ble påvirket av tankemåter særlig fremmet av ledende offiserer i Kriegsmarine både i Norge og ved hovedkvarterene i Tyskland, er det åpenbart at de veldige dimensjonene utbyggingsarbeidene etter hvert fikk, i ikke ubetydelig grad kan føres tilbake til Hitler selv. At det måtte innrettes et forsvar av det erobrede Norge etter den vellykkede invasjonen i april 1940 var riktignok militærstrategisk sett åpenbart, men Hitlers konstante frykt for en alliert invasjon av Norge, førte til at massive ressurser i form av byggematerialer og militært materiell som kunne vært anvendt andre steder, ble ført nordover og spredt utover langs norskekysten.

Til sammen omfattet befestningene i Festung Norwegen mer enn 300 kystartilleribatterier, i tillegg til tallrike bunkerser, maskingeværreder, løpegraver og andre forsvarsinstallasjoner. I en særstilling sto de sju tyngste kanonbatteriene, hvorav det ene, Batterie «Peter» eller «Suomi» ved Liinahamari utenfor Petsamo, ble etablert på det som da var finsk territorium. Dette batteriet ble aldri ferdigstilt, og anlegget ble ødelagt da tyskerne trakk seg tilbake fra Litsafronten høsten 1944.

De tyngste batteriene på norsk grunn ble derimot alle skuddklare i løpet av okkupasjonen, selv om et av dem, Batterie «Nero» på Nøtterøy, kun fikk én av tre kanoner operativ før den tyske kapitulasjonen. Batterie «Theo» på Trondenes utenfor Harstad og Batterie «Erich» på Engeløya i Steigen kunne derimot skilte med henholdsvis fire og tre 40,6 centimeter kanoner for å sikre innseilingen til Narvik. Utenfor både Trondheim og Bergen ble det satt opp en 28 centimeter trippelkanon fra slagskipet «Gneisenau» som henholdsvis Batterie «Otto» (Austrått fort på Ørland) og Batterie «Felix» (Fjell festning på Sotra). På Møvik ved Kristiansand ble Batterie «Vara» etablert for å beskytte mot allierte innseilingsforsøk i Skagerrak. Parallelt med at det på Møvik ble etablert et kanonbatteri med tre 38 centimeter kanoner, ble et tilsvarende batteri etablert i Hanstholm på Jylland i Danmark.

Grovt sett kan det sies at utbyggingen av Festung Norwegen skjedde i fem faser. Den innledende fasen tok til allerede i april 1940, da tyskerne overtok eksisterende norske forsvarsanlegg. Allerede da begynte de på en kraftig utvidelse og forsterkning av den eksisterende infrastrukturen. Den første tiden sto utbygging av flyplasser i en særstilling, og mens felttoget fortsatt pågikk, ble norske entreprenørbedrifter og arbeidere satt inn for å utbedre og etablere flystriper som kunne dekke Luftwaffe s behov i den pågående krigføringen. Samtidig overtok tyskerne norske kystforsvarsanlegg, og forsterket disse for å kunne møte et forventet alliert motangrep.

Allerede i august 1940 kunne Abteilung Technik und Verkehr i Reichskommissariat Norwegen rapportere om at de fleste av de daværende 41 kanonbatteriene marinens kystartilleri disponerte i Norge var skuddklare. Det ble fra Wehrmachts side lagt vekt på å sikre den nordlige kyststripen av landet, dels av militære årsaker som å hindre eventuelle sovjetiske operasjoner mot Nord-Norge, dels for å trygge transporten av jernmalm fra Narvik via sjøveien sørover til Trondheim for jernbanetransport derfra. Trondheim skulle dessuten bygges ut på storstilt vis, både som marinebase, men også gjennom etablering av den såkalte Neu Drontheim, en helt ny by for opptil 300 000 tyske innbyggere som skulle etableres på Øysand utenfor Trondheim.

Operasjon Claymore, eller Lofotraidet, det allierte kommandoraidet mot Stamsund, Svolvær og andre steder i Lofoten i starten av mars 1941, sørget for å forsterke Hitlers frykt for en større alliert operasjon mot Nord-Norge. Nå hadde Nord-Norge også fått økt betydning som oppmarsjområde for Operasjon Barbarossa, det planlagte angrepet på Sovjetunionen. Dette innledet den neste fasen i utbyggingsarbeidet knyttet til Festung Norwegen.

Umiddelbart etter det allierte kommandoraidet ga Hitler ordre om å overføre hele 160 kanonbatterier til forsterkning av kystforsvaret i Norge. I tillegg skulle store hærstyrker også sendes nordover for å hindre det allierte angrepet som Hitler forventet ville komme når tyskerne vendte sin oppmerksomhet østover. Slik Hitler så det, ville Storbritannia da bli nødt til å handle i et forsøk på å overta initiativet etter det han så for seg ville bli en snarlig tysk seier i øst, og Norge utpekte seg etter Hitlers mening som det mest opplagte angrepsmålet.

For å innlemme de nytilførte kanonbatteriene, som ofte besto av erobrede kanoner fra mange ulike land med ymse kvalitet mot sjømål, ble det opprettet en ny våpengren, Heeres-Küsten-Artillerie, det vil si «Hærens kystartilleri». I august 1941 fantes det 146 slike kanonbatterier i Norge, noe som rent tallmessig var flere enn langs hele den øvrige kysten av det tyskokkuperte Vest-Europa til sammen. I tillegg fantes det minst 55 kanonbatterier knyttet til marinens kystartilleri, og disse batteriene var som regel bedre utstyrt enn det tilfellet var for batteriene tilknyttet den tyske hærens kystartilleri.

På samme tid vokste det imidlertid fram en erkjennelse i Wehrmachts ledelse i Norge om at de nye batteriene som var gruppert ut langs kysten, var altfor utsatte i en eventuell kampsituasjon. Mange av de nytilførte batteriene sto i åpne stillinger, og det ble nå en prioritert oppgave å bygge stillinger som var bedre sikret. Dette skjedde dels ved å plassere kanonene i utsprengte huler i fjell, dels ved å støpe kasematter eller andre former for beskyttelse i betong. I desember 1941, da det ble stadig mer klart at operasjon Barbarossa hadde mislyktes i å slå ut Sovjetunionen og at krigen nå kom til å trekke i langdrag, var både Hitler og ledende tyske offiserer samstemte i at befestningene i Norge måtte bygges etter mønster av den tyske Westvall (Vestvollen) mot Frankrike. Da Hitler den 14. desember 1941, tre dager etter at han på vegne av Nazi-Tyskland hadde erklært USA krig, ga sin ordre for forsvar av Vest-Europa, omtalte han også festningsverket som skulle bygges for «Neuen Westwall». Dette forsvarsverket skulle ikke bare etableres langs kysten av Norge, men også gå videre nedover den europeiske kyststripen helt fram til Biscayabukta.

Gjennom hele 1942 var det en forventning blant den tyske militære ledelsen i Norge om at den allierte invasjonen var nært forestående, en tanke som altså også Hitler delte og ikke virket å kunne gi helt slipp på. Likevel ga Hitler om høsten dette året i hvert fall tidvis uttrykk for at en invasjon andre steder var blitt mer sannsynlig enn en operasjon mot Norge. Det siste, slik Hitler så det, var det farligste de allierte kunne foreta seg overfor Tyskland. Slik han så det, ville nemlig de allierte da kunne angripe Tyskland nordfra.

Samme høst lanserte etter alt å dømme Hitler selv begrepet «Atlantikwall» (Atlanterhavsvollen), men presiserte etter hvert at denne begynte på nordkysten av Jylland, mens befestningene i Norge skulle omtales som «Norwegenküstenbefestigung» (Norskekystbefestning). Den sistnevnte posisjonen ble holdt av mer enn 300 000 tyske soldater. Til tross for at mange av de mest kampklare avdelingene ble transportert ut av landet og erstattet av eldre soldater med dårligere utrustning, var det vi kan omtale som Festung Norwegen like fullt blitt et kraftfullt forsvarsverk, i hvert fall på papiret.

Utbyggingsarbeidene fortsatte med uforminsket styrke i året som fulgte, og de fleste av de tyngste batteriene ble skuddklare i løpet av sommerhalvåret 1943. Selv ikke etter den allierte invasjonen av Nord-Afrika mot slutten av året i forveien ble Hitler kvitt sin bekymring for invasjon av Norge. Faktisk gjorde det allierte angrepet ham bare mer overbevist om at vestmaktene kom til å angripe i periferien av det tysk-okkuperte Europa. Den tyske militære ledelsen i Norge prioriterte nå å etablere tyngdepunkter i forsvaret, og i arbeidenes fjerde fase ble utbyggingen konsentrert rundt de tyngste batteriene, flyplasser, havner og ubåtbaser. Etter at de allierte hadde jaget tyskerne ut av Nord-Afrika og Sicilia, og også hadde erobret mye av Italia, ble det utover høsten 1943 imidlertid stadig mer klart at en invasjon av Vest-Europa sto for tur. Hitler erkjente også dette da han i starten av november 1943 ga ordre om intensiverte forberedelser for å møte den allierte invasjonstrusselen mot kysten av Frankrike og Danmark.

Da D-dagen den 6. juni 1944 ikke ble fulgt opp av et angrep mot Norge, var det samtidig åpenbart for alle involverte at den tyske militære innsatsen måtte konsentreres om kontinentet, og at byggevirksomheten i Norge måtte trappes ned. Allerede i juli var drivstoffmangelen i Norge blitt prekær, og utover sommeren og høsten ble byggeprogrammet gradvis nedskalert. Likevel ble det i august 1944 lagt planer om bygging av enda et tungt kystbatteri utenfor Bergen, der det skulle settes opp et kanontårn fra et italiensk slagskip. Disse planene ble imidlertid aldri gjennomført. Etter hvert som anleggsvirksomheten stoppet opp langs kysten, prioriterte tyskerne å bygge ut Lyngenlinjen i Troms, som skulle danne forsvar mot sovjetiske styrker etter at tyskerne trakk seg ut av Finland, Finnmark og Nord-Troms. For øvrig besto den siste fasen i utbyggingen av Festung Norwegen av det tyskerne omtalte som «restarbeider».

Da krigen var slutt, overtok det norske Forsvaret samtlige tyske anlegg i Norge, deriblant befestningsanleggene i Festung Norwegen. Særlig de første tiårene etter krigen ble en del anlegg videreført og benyttet av Forsvaret, men det er samtidig betegnende at svært mange av anleggene ble lagt ned etter kort tid. I en mer utvidet forstand var det mer bruk for de tyske byggeprosjektene som enklere kunne omdannes til sivil bruk, ikke minst infrastruktur som jernbaner, veier, flyplasser og bruer. Mange av disse anleggene ble bygget av norske entreprenører og arbeidere, men mange også av utenlandske tvangsarbeidere, hvorav rundt 10 000 mennesker, hovedsakelig sovjetiske krigsfanger, døde under arbeidenes gang. Flere tusen sovjetiske krigsfanger omkom dessuten under allierte bombeangrep mot skipene som skulle transportere dem mellom ulike fangeleirer og byggeplasser.

I de første tiårene etter krigen ble særlig de tyske befestningsanleggene langs kysten ansett som skjemmende for den norske naturen, og mange ble enten forsøkt fjernet eller overlatt til å forfalle. Først i de senere tiårene er det gjort tiltak for å bevare en del av anleggene som kulturminner, og museer knyttet til tyske anlegg er etablert flere steder i landet. Særlig langs kysten av Østfold, Vestfold og Sørlandet er dessuten tidligere tyske befestningsanlegg omgjort til friarealer, som paradoksalt nok utgjør relativt uberørt natur i det som ofte er områder preget av intensiv hytteutbygging. Fra å være byggverk preget av militær aggresjon, er altså anleggene knyttet til Festung Norwegen gått over til å ha status som kulturminner og gi grunnlag for naturopplevelser og rekreasjon.

• andre verdenskrig
• Adolf Hitler
• Norge under andre verdenskrig
• okkupasjonen
• Wehrmacht i Norge
• Organisation Todt
• nazisme
• sovjetiske krigsfanger i Norge
• Weserübung
• samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten
• Atlanterhavsvollen
• Festung Urheia

• Dahl, Hans Fredrik et al. (red.) (1995): Norsk krigsleksikon 1940–1945. Oslo: Cappelen
• Fjørtoft, Jan Egil (1982): Tyske kystfort i Norge. Arendal: Agder Presse
• Sæveraas, Torgeir E. (2017): «Beton macht Gechichte». Organisation Todt og utbyggingen av Festung Norwegen. Trondheim: Ph.D.-avhandling NTNU
• Sæveraas, Torgeir E. (2021): Wehrmacht i Norge. På vakt i krigens skjebnesone. Oslo: Pax Forlag