Fellesprogrammet

Fellesprogrammet, som ble sendt ut med overskriften «Arbeid for alle», inneholdt fire «grunnsetninger» for Norge etter krigen:

• Norge skal styres demokratisk
• Individuelle rettigheter, rettsstat og ytringsfrihet skal hevdes
• Det skal være rett og plikt til arbeid for alle arbeidsføre
• Frihet og selvstendighet skal vernes (det betød at forsvaret skulle gjenreises)

Disse prinsippene ble så konkretisert på noen områder. Blant annet skulle valgordningen gjøres mer demokratisk, og det skulle gjennomføres et rettsoppgjør for forbrytelser begått under okkupasjonen, uten innslag av selvtekt, mens de som okkupasjonen hadde rammet, skulle gis vederlag og heder der det var mulig og passende. Det ble også lagt opp til en storstilt boligbygging, etableringen av et helhetlig skolesystem, effektivisering av primærnæringene og kommunikasjonene, og mye annet.

En stor del av programmet handlet om økonomi og forholdene i arbeidslivet, og hadde et klart korporativistisk preg. Programmet forutsatte at en nokså tydelig myndighetskontroll over næringslivet skulle fortsette, slik at den økonomiske gjenreisningen av landet kunne skje mest mulig effektivt. Under forutsetning av et «tillitsfullt og planmessig samarbeid mellom staten og de private interesser» skulle flere nye organer opprettes:

• bransjeutvalg i alle næringer
• et samarbeidsråd som skulle gi råd til regjeringen
• rådgivende produksjonsutvalg i industribedriftene, hvor både arbeidere, arbeidsgivere og funksjonærer skulle være representert

Programmet forutsatte ellers at arbeidstvister ble løst uten bruk av streik eller lockout. Tillitsfullt samarbeid skulle slik sett avløse tidligere tiders klassekamp.

De korporativistiske innslagene bygde helt klart på «Blåboka» som var utarbeidet av sentrale LO- og arbeiderpartifolk i 1944. Andre elementer, som behovet for fortsatt kontroll over næringslivet og kravet om at det nye Norge måtte skaffe arbeid til alle, videreførte standpunkter i proklamasjoner fra Hjemmefrontens ledelse i 1944 og 1945.

Fellesprogrammet tok tydelig sikte på at Norge skulle ha en blandingsøkonomi. Med Christensens formulering søkte det «en mellomvei mellom en liberal markedsøkonomi med fri konkurranse og en mer eller mindre sosialistisk farget planøkonomi». Programmet vakte betydelig motstand innad i Høyre, blant annet fra Carl J. Hambro og Realph Norland (1903–1963). Det vakte også motstand fra venstresiden i arbeiderbevegelsen, hvor streikeretten var høyt verdsatt og hvor mange ønsket å gå mye lenger i å kontrollere eller overta private bedrifter. Martin Tranmæl var blant skeptikerne. Slik den nasjonale fellesskapsfølelsen artet seg våren og sommeren 1945, var det likevel politisk umulig å gå åpent ut mot et program som hevdet å uttrykke nettopp denne følelsen, og som åpenbart var et kompromiss.

I tillegg til Fellesprogrammet hadde partiene også sine egne programmer ved stortingsvalget i 1945. Men Fellesprogrammet bidrog til at de politiske motsetningene ble neddempet til fordel for de store felles gjenreisningsoppgavene. Organene det omtalte, samarbeidsrådet, bransjeutvalgene og produksjonsutvalgene, kom ikke i realiteten til å få så stor betydning, men programmet virket åpenbart til å bremse politisk polarisering i den første etterkrigstiden, og til å sikre at Norge fortsatte som et kapitalistisk samfunn.

• Norge i etterkrigstiden

• Arbeid for alle. De politiske partienes felles program – Nasjonalbiblioteket
• «Styring og samarbeid» – Norgeshistorie.no
• «Trygghet og økt velferd» – Norgeshistorie.no

• Christensen, Christian A. R. (1961). Omkring fellesprogrammet (sidene 65–80). Godviljens mann: Hilsen til Herman Smitt Ingebretsen på 70-årsdagen. Oslo: Tanum.
• Pryser, Tore (1988). Klassen og nasjonen (1935–1946). Oslo: Tiden.
• Sejersted, Francis (1984). Opposisjon og posisjon 1945–1981. Høyres historie 3. Oslo: Cappelen.