Eufemia-visene

Eufemia-visene er tre fornsvenske episke ridderromaner skrevet på vers. I samlingen inngår den heroiserende Ivan Lejonriddaren fra 1303, den spøkefullt burleske Hertig Fredrik av Normandie fra 1308 og den sentimentalt romantiske Flores och Blanzeflor fra 1312.

Visene utgjør det eldste svenske skjønnlitterære verket og har navnet etter dronning Eufemia, Håkon 5s hustru. Ifølge tradisjonen skal hun ha fått dem oversatt fra fransk og tysk til svensk til ære for hertug Erik Magnusson, da han ble forlovet og senere gift med den norske prinsesse Ingebjørg. Visene var trolig beregnet for opplesning ved brylluper og andre festlige anledninger ved det norske hoffet. Flores och Blanzeflor ble til rett før dronning Eufemias død i 1312.

Eufemia-visenes kilder er uklare. Både Ivan Lejonriddaren og Hertig Fredrik av Normandie har stoff fra diktningen om sagnkongen Arthur. Ivan Lejonriddaren er basert på Chrestien de Troyes' ridderroman Yvain ou le Chevalier au lion (Løveridderen), og Hertig Fredrik av Normandie er diktet etter et tapt fransk eller tysk forbilde. Flores och Blanzeflor har forbilder i en fransk bearbeidelse av en sengresk kjærlighetsroman. Et direkte grunnlag for oversettelsene er ikke funnet, men en norsk tekst, sannsynligvis en prosatekst, er blant bearbeiderens kilder.

Litterært sett bærer visene preg av tyske forbilder i ordforråd, formspråk og versemål (parvis rimede knittelvers). Danske ballader og tyske viser har også influert språket i Eufemia-visene, som er det første uttrykk for riddertidens ånd i Sverige.

Motivene er få og gjentas ofte: gjestebud og våpenbragder. Personene er stereotype og moralen enkel. I forhold til de kontinentale modellene har Eufemia-visenes forfatter forkortet avsnittene med beskrivelser av følelses- og kjærlighetsliv, og utbrodert stridsscenene. Den fremherskende oppfatning er at visene har én og samme forfatter, kanskje den svenske stormannen Peter Algotsson, som var i landflyktighet ved det norske hoffet.

Eufemia-visene ble oversatt til dansk alt i middelalderen, og Ivan Lejonriddaren ble oversatt fra svensk til norsk ca. 1450 av minorittermunken Johannes fra «Nydrosia».

Visene ble utgitt i Svenska fornskriftssällskapets samlinger i 1844–1853. Nye utgaver ved Emil Olsson av Flores och Blanzeflor kom i 1921 og 1956. Erik Noreens utgave av Hertig Fredrik av Normandie kom i 1927 og av Ivan Lejonriddaren i 1930–1931.

I perioden mellom 1981 og 1988 oversatte Olaug Berdal visene til norsk riksmål: Flores og Blancheflor (1985), Yvain Løveridderen (1986) og Hertug Fredrik av Normandie (1988). Riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen tok initiativ til prosjektet, og det ble gjennomført med støtte fra Akershus Slotts Venner.