I flere av Loes påfølgende romaner blir komedieaspektet i økende grad et kritisk prosjekt med brodd mot velferdssamfunnet og forbruksmentaliteten. Etter hvert beveger Loe seg også i retning av økokritiske problemstillinger.
Man kjenner hele tiden igjen de litt puslete anti-helt-skikkelsene med sine skrudde prosjekter. Som regel mangler de en velfungerende rolleforståelse, og de har pussige funderinger omkring mer eller mindre alvorlige problemstillinger. Loe bruker hele tiden settinger og språk som inviterer til en humoristisk lesemåte.
I Fakta om Finland (2001) møter vi en hovedperson som påtar seg å lage en brosjyre om Finland, et land han ikke vet noe om.
I Doppler (2004), Volvo lastvagnar (2005) og Slutten på verden slik vi kjenner den (2015) møter vi familiefaren Andreas Doppler, som snur samfunnet ryggen og flytter ut i skogen for å leve sammen med en elgkalv. Den tredje boken om Doppler er en slags endetidsskildring der det samfunnskritiske perspektivet er enda tydeligere. Fortellingen innebærer et endelig farvel til familieliv og karriere. I 2015 satte Trøndelag Teater opp en forestilling med utgangspunkt i romanen Doppler, under regi og bearbeidelse ved den slovenske regissøren Tomi Janežič.
Muleum (2007) er den av Loes romaner som tar opp det mest påtrengende alvorlige spørsmålet, nemlig dødslengsel, selvmordsønske og personlig ulykke. Hovedpersonen er en vellykket ung pike som plutselig mister hele sin familie i en flyulykke, og som deretter bare ønsker å dø selv. Også med dette utgangspunktet klarer Loe å finne en språklig balanse mellom humor, underfundig refleksjon og dypt alvor. I Stille dager i Mixing Part (2009) er den puslete, mannlige anti-helten tilbake i en familie som er på ferietur til Garmisch-Partenkirchen. Litterært er boken preget av lange partier som utelukkende består av dialoger.
I de senere romanene er det parodiske elementet utviklet til allegoriske fortellinger. Også i Dyrene i Afrika (2018) møter vi karakterer som opplever personlige kriser og som prøver å håndtere disse ved å forlate livene de har bygget opp. De fem hovedpersonene, som omtales som «enkeltpersoner», reiser til Afrika for å «skjende dyr». Dette konkrete prosjektet blir dels satt inn i et allegorisk perspektiv som handler om menneskenes vold mot naturen og andre skapninger. Dels dreier det seg imidlertid samtidig om sodomi, seksuelt begjær etter dyr. Det allegoriske preget finner vi også i Helvete (2019). Her møter vi Rakel, som flytter til rekkehus etter skilsmisse, og mens hun graver i hagen, finner hun et lokk. Under lokket er det en trapp, og den viser seg å føre ned til Helvete. Så blir Rakel kjent med Satan, som hun forelsker seg i. Satan flytter etter hvert inn hos Rakel og tilpasser seg rekkehuslivet.
I 2022 ga Loe ut romanen Giæver og Iunker, er en slektsroman som tar for seg en flere hundre år gammel nabokonflikt. Her vender Loe seg til en muntlig fortellertradisjon når gamle Giæver viderebringer slektens historie til sin voksne sønn, med særlig fokus på striden med Iunker-slekten. Også her tar Loe oppgjør med sin egen samtid, og den manglende levedyktigheten til den oppvoksende generasjon, som kaster vekk livet sitt i byen når de kunne bodd oppe i lyset på familiegården, og som ikke bidrar med verken ekte kunnskap eller arbeid.
Drømmenes sykkelregister (2023) er en humoristisk roman hvor vi møter Solveig, som får sykkelen sin stjålet i en drøm og opplever at forsikringsselskapet nekter å registrere tyverier som er begått i drømme.
Kommentarer (4)
skrev Morten Haave
svarte Mari Paus
skrev Aksel-Johan Hegrem
Under romaner er tittelen L skrevet med punktum bak. Det er vel ikke slik på bøkene? Ingen andre titler; samme liste har punktum.
svarte Janne Stigen Drangsholt
Tusen takk for denne kommentaren, Aksel-Johan. Det skal vi rette opp! Med vennlig hilsen Janne i redaksjonen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.