Enewetak-befolkningene har historisk sett vært blant de mest isolerte av alle på Marshalløyene. Dette markeres med store dialektforskjeller fra resten av landet, samt et arvesystem som avviker fra andre atoller. I tillegg markerer folk fra Enewetak sosial avstand til andre atollbefolkninger i nasjonen ved at de omtaler de utenifra, men ikke seg selv, som marshallesere.
Den muntlige historiefortellingen fra atollen forteller om en rekke slag som har funnet sted på atollen. Ifølge disse fortellingene skal en gruppe marshallesere fra den østlige Ratak-kjeden ha ankommet Enjepe «en gang for lenge siden» (antropologen Jack Tobin tror dette dreier seg om midten av 1700-tallet). Der skal de ha drept hele befolkningen med unntak av én person, som flyktet til Enewetak og advarte de som bodde der. Enewetak-befolkningen vant slaget.
To år senere skal Enewetak-befolkningen ha drept seks skipbrudne marshallesere etter en konflikt brøt ut mellom dem. Tre år etter det igjen ankom nok en gruppe med både mannlige og kvinnelige marshallesere i en stor krigskano. Disse skal ha drept hele den voksne befolkningen både på Enewetak og Enjepe. Det var også en liten gruppe voksne som klarte å søke tilflukt på den lille øya Pikon helt vest på atollen.
Ifølge legenden skal en forfedreånd ha sørget for at store deler av den invaderende gruppen døde eller ble alvorlig syke etter å ha spist giftig fisk. De få som overlevde rømte fra atollen like etter og den opprinnelige befolkningen kunne igjen leve trygt.
Historikere fra atollen mener at alt dette skjedde før de første hvite besøkende kom til atollen. Skriftlige kilder forteller at første kontakt med hvite skjedde i 1798 da en kaptein Fearn kartla atollen. Enewetak forble relativ isolert gjennom hele den tiden Marshalløyene var en del av tysk kolonistyre (1885–1914). Kun et fåtall av befolkningen deltok i den landsomfattende produksjonen av kopra, tørket kokoskjøtt, som var grunnlaget for den tyske interessen i området.
Det var først under japansk kolonistyre (1914–1944) at utlendinger ble et kjent syn på Enewetak. I 1920-årene ble det etablert en butikk på atollen, og sent i 1930-årene to til. Dette satte fart på den lokale kopraproduksjonen, som sikret inntekt nok til at befolkningen fikk god tilgang til importerte matvarer som ris, sukker og mel, samt hermetisk mat. Mange av barna ble også sent på skole til Pohnpei, i det som i dag heter Mikronesiaføderasjonen.
Etter hvert som japanerne trappet opp krigsforberedelsene sine under andre verdenskrig bygde de også en militærinstallasjon på Enewetak. I takt med disse forberedelsene ble lokalbefolkningen offer for tvangsarbeid og generell dårlig behandling. Det ble også bygget en flystripe på Enjepe.
Enewetak spilte en viktig rolle i det tidlige stadiet av amerikanernes amfibiske krigføring med sikte på å innta Japan. Lokalbefolkningen ble derfor vitne til, og flyktninger fra, en intens strid mellom amerikanere og japanere der store deler av vegetasjonen ble ødelagt og bosetninger redusert til korallstøv. Mens den nordlige Enjepe-befolkningen klarte å rømme fra kampene via revet, var Enewetak-befolkningen fanget mellom passasjen og stridshandlingene. Mange av de sivile innbyggerne døde i kampene, sammen med mer enn 2 000 japanske soldater.
Etter andre verdenskrig ble Enewetak i likhet med Bikini åsted for atomprøvesprengninger i regi av USA. I desember 1947 ble befolkningen tvangsevakuert til Ujelang, en liten og isolert atoll 237 km sørvest for Enewetak.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.