Eirik Kvalfoss fikk sitt definitive gjennombrudd under VM i Minsk i 1982. Her tok han gull på sprinten, og sølv både på normaldistansen og stafetten. Sprintgullet sikret han seg med sin store fart i langrennssporet. På siste skyting fikk han én strafferunde mer enn sin argeste konkurrent Frank Ullrich, men Kvalfoss var overlegen i sporet, og tok gullet med seks sekunders margin.
Med dette hadde Kvalfoss blitt en stjerne i norsk idrett. I de neste sesongene fulgte han opp suksessen fra Minsk. Året etter forsvarte han VM-gullet i sprint, og han gikk på det norske bronselaget i stafetten. Han etablerte seg også i toppen i verdenscupen.
Suksessen fortsatte i OL-sesongen 1983–1984. Under OL i Sarajevo levde han opp til forventningene og tok gull på sprinten og bronse på normaldistansen. Det norske stafettlaget gikk dessuten inn til en sølvmedalje. Dermed hadde Eirik Kvalfoss tatt medaljer i alle øvelsene på det daværende olympiske skiskytterprogrammet. Denne prestasjonen gjorde ham til en av de virkelig store norske idrettsutøverne i sin samtid.
Kvalfoss’ stjernestatus ble forsterket av at Norge midt på 1980-tallet langt fra ar en «stormakt» i vinteridrettene. Kvalfoss tok én av de bare tre norske gullmedaljene under vinter-OL i 1984. Stjernestatusen ble ytterligere forsterket av at Kvalfoss var den første mannlige norske utøveren med internasjonal suksess etter at skiskyttersporten gjennomgikk en større omlegging i sesongen 1977–1978. Fra da av ble det skutt med fint kaliber på 50 meters hold, og selv om sportens konkurranseprogram fortsatt var det samme, lot den seg mye lettere formidle. Omleggingen dannet grunnlag for at skiskyting utviklet seg til å bli en TV- og publikumsvennlig sport, og Kvalfoss ble denne «nye skiskytingens» første norske stjerne.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.