Ifølge Orknøyingenes saga kom Eindride unge tilbake til Norge omkring 1150. Her møtte han orknøyjarlen Ragnvald Kale i Bergen og de to snakket ofte sammen. Jarlen var svært interessert etter å høre nyheter fra utlandet. I den forbindelse kom Eindride til å nevne det store, internasjonale korstoget – tidvis omtalt som Det andre korstoget (1145–1149) – som nylig hadde reist via Konstantinopel på vei til Levanten. På dette korstoget deltok både den tyske kongen, Konrad 3., og den franske kongen, Ludvig 7. Eindride oppfordret deretter jarlen til å selv dra på korstog. Det resulterte i at Ragnvald jarl tok korset sammen med flere norske lendmenn, inkludert Erling Skakke, Jon Petterson Fot og Eindride unge. I tillegg deltok også enkelte geistlige, slik som biskop William «den gamle» (senex) av Orknøyene. Det ble etter dette avtalt at alle deltakerne skulle bruke to år på å forberede korstoget ved å skaffe forsyninger og bygge skip.
I 1152 var det bestemt at de norrøne korsfarerne skulle seile fra Norge, men utferden ble forsinket av Eindride unge som brukte lang tid på å klargjøre et svært påkostet skip. Utferden ble ganske forsinket, og antakeligvis derfor ble det bestemt at korsfarerne skulle overvintre på Orknøyene i påvente av neste seilsesong. Det var trolig under dette oppholdet at noen av korsfarerne brøt seg inn i den forhistoriske gravhaugen Maes Howe, på øya Mainland. Her etterlot de seg en rekke runeinnskrifter og korsmerker. Ifølge Orknøyingenes saga kom Eindride unge til Hjaltland (Shetland), der det flotte skipet hans forliste. Han måtte derfor tilbringe vinteren her, mens han fikk sendt bud hjem til Norge etter et nytt utferdsskip.
Sent på sommeren året etter seilte endelig den norrøne korstogsflåten av gårde, med femten store skip. Fra Orknøyene seilte flåten sørover langs Skottland og til England. Deretter krysset de Den engelske kanalen og seilte ned langs den franske kysten. Ifølge Orknøyingenes saga stoppet korsfarerne her innom Narbon (Narbonne), der de ble invitert til hoffet til vicomtessen Ermengard. Kronologien i sagaen må av åpenbare geografiske årsaker være feil, og dette besøket skjedde trolig senere på reisen.
Korstogsflåten seilte videre Galitsuland (Galicia), der de ankom like før jul og tilbrakte den andre vinteren her. På våren seilte korsfarerne videre rundt Den iberiske halvøya, der de underveis herjet i de muslimsk kontrollerte delene av Spania. Etter at flåten hadde seilt gjennom Norvasund (Gibraltarstredet), forlot Eindride korstoget sammen med seks skip og seilte til Marseliar (Marseille), før han derfra dro videre til Konstantinopel. Her gjenopptok han tjenesten i væringgarden.
De gjenværende korsfarerne fortsatte videre østover havet langs Serkland (Nord-Afrika) og lå en stund nær Sardinerøy (Sardinia). Her angrep de også et stort skip, den såkalte dromunden. Det var i forbindelse med kampene om bord på dette skipet at Erling fikk et hogg på halsen som siden gjorde at han bar hodet litt på skakke, noe som resulterte i tilnavnet «Skakke». Etter seieren over dromunden fortsatte korsfarerne videre til Krit (Kreta), før de ankom Levanten. Her kom de først til Akersborg (Akko), hvor det brøt ut sykdom og flere døde. Siden det store korstoget for lengst var over, var det ingen kampanjer å delta i da de norrøne korsfarerne ankom det latinske kongedømmet Jerusalem. Ragnvald jarl og hans følge dro derfor på pilgrimers vis til Jerusalem og besøkte de hellige stedene, noe som inkluderte et bad i den hellige Jordanelva.
Sommeren 1154 forlot de Jerusalem og tok veien nordover til Miklagard. På veien stoppet de innom et ukjent sted sagaene omtaler som Imbolum. Her endte flere av korsfarerne opp med å gå på fylla. I disse festlighetene kom lendmannen Jon Fot vekk fra resten av gruppen med korsfarerne, og ble først funnet noen dager senere liggende død ved bymuren. Herfra seilte korsfarerne videre til Engelsnes (Gallipoli), hvor de ble liggende flere dager i vente på en god bør som kunne føre dem over havet til Miklagard. Ifølge Orknøyingenes saga ønsket korsfarerne å ankomme med pomp og prakt slik de hadde hørt Sigurd Jorsalfare hadde gjort på sitt korstog fire tiår tidligere.
I Konstantinopel ble korsfarerne godt mottatt av keiser Manuel 1. (omtalt som både stolkongen, Menelisa og Manula i sagaen) og væringene. Her ble også korsfarerne gjenforent med sin tidligere reisefelle, Eindride unge, som stod høyt i gunst hos keiseren. Mye tyder på at forholdet mellom Eindride og lederne av korstoget på dette tidspunktet var ganske dårlig, og det ble en kjølig gjenforening. Ifølge Orknøyingenes saga ville ikke Eindride ha noe videre med Ragnvald jarl og hans menn å gjøre, men synes heller å baksnakket sine tidligere reisefeller bak deres rygg.
Vinteren 1154 valgte Ragnvald jarl og hans følge å sette kursen hjemover. Jarlen og følge seilte først til til Dyraksborg i Bolgaraland (Durazzo i Bulgaria) og deretter til Pul (Puglia) i det sørlige Italia. Her gikk mesteparten av korsfarerne i land, solgte skipene og skaffet seg hester. Reisen videre gikk deretter først til Romaborg (Roma) og deretter fulgte de pilegrimsleia til Danmark og derfra over til Norge. Orknøyingenes saga avslutter med å fortelle at «dette var en ferd som det ble snakket mye om, og alle som hadde være med, hadde ære av det».
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.