Eilert Sundt

Fra 1845 var Sundt lærer ved Christiania tukthus. Der møtte han flere fanger av romanifolket – den gang kalt fanter eller tatere, et mystisk og skremmende folkeslag som man visste lite om. I datidens Norge ble fantefolket ansett som et stort sosialt problem. Rundt om på enslige gårder ble bøndene vettskremte når fantefølger var i anmarsj, for de fremmede hadde ord på seg for å stjele og for å mestre trolldomskunster. Løsningen, mente mange, måtte være å få fantene bofaste og få barna gjennom folkeskolen og konfirmasjonsundervisningen. Sundt var enig i dette og gikk inn for omstreifermisjon og andre tiltak som kunne integrere taterne i samfunnet.

Sundt ble nysgjerrig på taterne, ble kjent med noen av dem, lærte seg romanispråket og forsøkte å følge etter fantefølger rundt i landet. Han gikk inn for å sette seg inn i deres tenkesett og livsforhold i håp om å «vinne dem for sivilisasjonen». Til dette fikk han i 1848 et stipend som ble fornyet hvert år frem til 1869, samtidig som rammen for studiene hans etter hvert ble utvidet til å omfatte de fattigere befolkningsgruppene generelt. Dette resulterte i hans første folkelivsavhandling, Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge (1850), som han etter hvert fulgte opp med fire tilleggsberetninger.

Mens Sundt arbeidet med fantespørsmålet, gikk det opp for ham at dette bare var én side av fattigdommen i landet, det han kalte pauperismen. Den skyldtes flere forhold, og i en serie avhandlinger behandlet han dem i tur og orden. En alminnelig oppfatning på Sundts tid var at ungdommen var blitt så lettsindig. De satte bo og barn til verden før de hadde et sikkert levebrød. Det het seg at dette skyldtes de nye politiske frihetsidealer som skylte over Europa (for eksempel i forbindelse med februarrevolusjonen).

Sundt ville undersøke saken, og det førte til en banebrytende utredning, Om Giftermaal i Norge. Han brukte befolkningsstatistikken og viste at de store fødselstallene i 1840-årene ikke skyldtes større lettsinn blant ungdommen, men at de var så mange. En generasjon tidligere hadde fødselskullene vært uvanlig store. Nå var de blitt store ungdomskull, som gav opphav til nye store fødselskull. Denne oppdagelsen av generasjonsbølgene i befolkningen har fått navnet «Eilert Sundts lov» og er blitt et standardelement i demografien. Når disse grunnleggende sammenhengene ble funnet av en amatør i et utkantland, skyldtes det blant annet at Norges befolkningsstatistikk startet meget tidlig.

Barn født utenfor ekteskap («uekte barn») ble oppfattet som et stort problem, og Sundt behandlet spørsmålet i to avhandlinger, Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge og Fortsatte Bidrag angaaende Sædeligheds-Tilstanden i Norge. Han var overbevist om at de særlig medførte vanskeligheter for moren, som ofte satt alene igjen med «lausungen» og skammen etter at faren hadde stukket av. Derfor ville han finne årsakene, og han slo ned på to fenomener som var utbredt i bygdene: nattefrieri og felles natteleie for jenter og gutter på gårdene. Mange bønder brød seg ikke om tjenestefolkenes liv og levnet. De måtte ofte sove innerst i fjøset, og husbondsfolket oppfattet dem ikke som en del av en storfamilie. På reisene sine formante Sundt bøndene om å føle ansvar for de unge jentene og guttene som de tok i sin tjeneste.

Sundt var sjokkert over mye av det han opplevde. Noe av det var så avskyelig at han nølte med å sette det på papiret. Likevel kviet han seg for å bruke sterke ord. Han ville forstå, ikke fordømme. Hva han ønsket var klart nok – et sedelig liv, men jo mer han satte seg inn i problemene, desto bedre forstod han dem som var råket ille ut. Gjennom årene utviklet han en enestående innlevelse med og sympati for dem som representerte sosiale problemer.

Drikkeondet (alkoholmisbruk) var et annet problem som Sundt ville undersøke. Dette førte til avhandlingen Om Ædrueligheds-Tilstanden i Norge, som er enestående i hans forfatterskap. Tidligere hadde han brukt statistikk som allerede forelå, men denne gangen hentet han selv inn primærmaterialet gjennom en meget omfattende spørreundersøkelse. Han bad folkeskolelærere over hele landet om å gi opplysninger om alkoholvanene til de voksne mennene i skolekretsen. De skulle rubriseres som «edruelige», «ikke sikre» eller «forfalne». Det store materialet analyserte han både etter landsdel og etter sosial stilling. Han fant blant annet at drikkeondet var større blant bønder på storgårdene på Østlandet enn på de mindre brukene vestpå. Til gjengjeld var problemet mer alvorlig blant gårdsarbeiderne på Vestlandet enn blant de samme lag østpå.

Edruskapsundersøkelsen var en makeløs statistisk bragd. Helt alene gransket Sundt rådataene om alle de 180 000 personene som de innsendte oppgavene omfattet; han drøftet mulige feilkilder, regnet prosenter og skrev en omfattende beretning.

Også ved andre undersøkelser brukte Sundt lærere, prester og andre øvrighetspersoner som informanter. De skulle blant annet rapportere om renslighetsstellet og huslivet. For Sundt var hyppigheten av kroppsvask og gulvvask verdifulle indikatorer på de sosiale forholdene i bygder og byer.

Sundt var en empirisk forsker. Der det ikke forelå statistikk eller ikke var mulig å hente inn talloppgaver, benyttet han ofte intervjuer. Han kunne utspørre bønder og bondekoner i dagevis, og for å unngå feilslutninger spurte han mange mennesker om de samme forholdene. Han ville være sikker på at han hadde forstått svarene riktig. Sundt var en pioner for det som senere ble kalt oral history (muntlig historie).

• Maleri (halvfigur) av Knud Bergslien, 1870; Oslo Arbeidersamfund
• Byste (bronse) av Mathias Skeibrok, 1892; Olav Ryes plass, Oslo
• Relieff (granitt, helfigur) av Nic Schiøll, 1942; Freiaparken, Oslo