Eidsvold Værk

Som ved andre jern- og bergverk, hadde Eidsvold en vanskelig start. Det tok hele 18 år før verket var i drift. Den første opplysningen om drift på Eidsvold stammer fra 1627. Det var da det såkalte Jernkompaniet skal ha tatt opp «det Edtzvoldiske verk». Jernkompaniet besto av bare to rikmenn, Johan Post (død før 1631) fra København og Herman Krefting (1592–1651) fra Bremen. 25. oktober 1624 fikk de to privilegium til å utnytte jernmalm som de sjøl fant i Norge, og til å drive de jernverkene i Norge som fantes fra før og som ikke kongen sjøl ville drive. I 1627 ble dette privilegiet utvidet til å gjelde ikke bare jernverk, men all bergverksdrift i Norge. Et unntak var Kongsberg sølvverk, som kongen sjøl ville drive.

På denne tida var det bare få lønnsomme berg- og jernverk i Norge. Jernverk med masovn, hvor arbeidere kunne smelte jernmalm, fantes bare i Bærum, Fossum ved Skien og Hakadal i Akershus. Bærum jernverk hadde gruver og smeltehytter flere steder på Østlandet, og var det stadig på jakt etter nye forekomster av jernmalm og andre mineraler. Det ble oppdaget malm på Mistberget i Eidsvold, i Feiring og Vik ved Mjøsa. Dette dannet grunnlag for Eidsvold Værk, som egentlig var et konsern med gruver og masovner på flere steder rundt Mjøsa. Det var til tider masovner på Feiring, Julsrud, Eidsvoll og i Vik. Det er mulig at Eidsvold Værks første masovn ble bygget i Feiring, fordi det på slutten av 1620-tallet var usedvanlig mange innflyttere som bygslet gårder i Feiring.

Sjøl om virksomheten var spredt over et stort område, er det usikkert hvor mye drift det egentlig var i de første årene. Verket manglet kapital, og i 1630 måtte Jernkompaniet ta opp 16 nye medeiere (partisipanter). Det oppsto strid medeierne seg i mellom, og 5. april 1631 ble kompaniet delt. Dette hjalp ikke, og driften lå nede på 1630-tallet. Først fra 1640 kan det være tale om varig drift på verket.

23. mai 1640 fikk et nytt kompani eller partisipantskap privilegium på «Jernbergverket i Eidsvold sogn med dets gruber, smeltehytter, hammer og møller». Den nye drivkraften, dansken Iver Prip (død i 1644), som var berghauptmann i Østerdalen, tok til å hogge tømmer på ti krongods som verket hadde fått til disposisjon gjennom privilegiene. Samtidig bygslet Prip ulike gårder for å opprettet verket ved Andelva. Det er på denne måten mest sannsynlig at jernsmeltingen på sjølve Eidsvold Værk først tok til i Prips tid. Prip var imidlertid stadig på Røros kobberverk, mens det var Herman Krefting og hans sønn Johan Krefting som var forvaltere – altså stedlige ledere – på jernverket. Johan Krefting hadde denne viktige rollen fra 1651 til 1662.

Fram til 1688 gikk verket fra eier til eier, noe som ofte var knyttet til lave inntekter. Mellom 1643 og 1646 ble verket eid av frøken Christiane, som var datter av Christian 4 (1588–1648) og gift med stattholder Hannibal Sehested (1609–1666, oberberghauptmann von Lüttich, presten Kjeld Stub, borgermester i Fredrikstad Anders Olufsen, rådmann i Christiania Helge Bertelsen og senere kongen sjøl. Mellom 1646 og 1651 eide stattholder Hannibal Sehested verket og forpaktet det til den nederlandske rikmannen Gabriel Marselis. Det var broren Selio Marselis, som bodde i Norge, som drev jernverket. Da Selio døde i 1663, falt Eidsvold jernverk tilbake til kong Frederik 3. Han eide verket fra 1651 til 1672.

I 1664 overdro kongen Eidsvold, inkludert Julrud og Vik, til hertugen Jacob av Kurland. Han eide verkene fram til 1672. Mens Marselis-brødrene hadde trukket mest mulig profitt ut av verket, var Jacob av Kurland interessert i å stimulere handel og industri. Han investerte i verket og bygde det opp igjen. I 1665 hentet han 30 kurlandske arbeidere til verket. I 1669 fikk han omfattende rettigheter over mineraler, skogen og vannene innenfor en sirkel med en radius på 40 kilometer rundt masovnen. På dette tidspunkt fantes det fire gamle masovner ved verket, to hammere og to sagbruk og kverner (møller) ved verket.

Den 16. januar 1688 endte verkets odyssé, da kong Christian 5 forærte det til berghauptmann Heinrich von Schlanbusch (1640–1705), som kom fra Harz-området i Tyskland og fikk det ansvarsfulle embete å lede Kongsberg Sølvverk. Han ledet verket fram til sin død i 1705. Han hadde investert tungt i verket og etterlot seg mye gjeld. Verket tilfalt kongen, og ble solgt igjen til sønnen Theodor Georg von Schlanbusch. Han var også direktør ved Kongsberg Sølvverk og Røros Kobberverk, og styrte verket i omtrent 30 år fram til 1750. Da arvet nevøen verket og styrte det til 1781, jaktjunker Friedrich Lagardt von Schlanbusch (også skrevet Fredrik Legaard von Schlanbusch).

Det var denne siste eieren fra Schlanbusch-familien som bygde Eidsvollsbygningen i 1770. Det er godt mulig at verkets hovedgård alltid har ligget i nærheten av Kongeveien og Andelva. I 1767 brant den daværende bygningen ned, og det ble nødvendig med et nybygg. Schlanbusch slo på stortromma, og den staselige og moderne bygningen var en kort stund Norges største trebygning. Byggevirkskomheten kan tyde på at verket opplevde gode tider. Men disse varte ikke lenge, og produksjonen gikk sterkt tilbake etter at bygget sto ferdig.

Konferensråd Carsten Tank Anker (1747–1824) kjøpte det nedslitte verket i 1794. På denne tida opplevde Danmark-Norge en økonomisk oppgangstid. Det var stor etterspørsel etter jernverksprodukter og norsk trelasthandel på det internasjonale marked. Verket solgte begge deler. Carsten Anker kjente jernverksdrift inn og ut, siden han vokste opp på Moss jernverk, som faren eide. Også fetterne Bernt, Peter og Jess Anker eide henholdsvis Moss, Hakadal og Bærum jernverk.

Anker tok opp enorme lån og investerte stort i verket. Han satte i stand og moderniserte verkets driftsbygninger. Anker bygde også om hovedgården i nyklassisk stil. Han ble inspirert av arkitektur i Frankrike og Danmark. Hovedgården fikk en samlet gulvflate på mer enn 2 000 kvadratmeter.

I tillegg rasjonaliserte Anker driften. Feiring jernverk skulle stå for smelting av råjern og levere det til Eidsvold, som dermed skulle bli et foredlingsverk.bFor å sikre inntekter, grunnla Anker en omfattende trelastindustri på Eidsvoll. Han kjøpte opp store skogeiendommer og anla egne sagbruk. I tillegg etablerte han et valseverk for bearbeidelse av tøy og eget møllebruk på verket. Anker hadde imidlertid tidene i mot seg, og etter at Danmark-Norge erklærte krig mot Storbritannia i 1807 (se napoleonskrigene), mistet Anker og de norske trelasthandlere sitt viktigste eksportmarked. Han ble slått konkurs i 1822 og jernverksdriften på Eidsvoll og i Feiring ble lagt ned for godt.

Etter dette ble Eidsvoll Værk drevet videre av nye eiere. Som flere andre nedlagte jernverk gikk de over til skogsdrift. Etter at eiendommen kom i Mathiesen-familiens eie i 1893, ble det etablert en viktig treforedlingsindustri på Eidsvold Værk. Eiendommen var i 2024 fortsatt i Mathiesenfamiliens eie og er kjent som Mathiesen Eidsvold Værk.