Hans emnekrets spente fra lokalhistorie (bygdebok for Eidsvoll) til Øst-Afrika, fra arbeiderbevegelse og sosialhistorie, industri- og bysamfunn til fagets metodiske og prinsipielle sider. Bull var meget produktiv; hans bibliografi teller godt over 500 titler, av dem 14 bøker. Det overordnete emnet er fremvekst og utvikling av den moderne arbeiderklassen og andre grupper av småkårsfolk i Norge fra 1850 til etterkrigstiden.
Hans interesse var menneskene, de mange og de som var «nede», mer enn lederne eller den politiske topp-planshistorien. Han ville vise hvordan mennesker hadde sett livene sine og hvordan de hadde søkt å handle, også når mulighetene syntes små. I alt han skrev fantes en usentimental solidaritet. Det dreide seg om «retten til en fortid» for alle, en formulering han også brukte som tittel på en artikkelsamling i 1981. Minneinnsamlingen var her et bidrag. Minner fra sag og høvleri, papirindustri og rallarmiljø ble gitt ut, og minnene utgjorde hovedmaterialet for doktorgradsarbeidet Arbeidermiljø under det industrielle gjennombrudd (1958).
Han gav senere en sosialhistorisk fortolkning av norsk historie de siste 150 år, bygd på kriteriet om hvorvidt folk flest hadde kontroll over egen hverdag og eget liv. Slik fantes først et «bøndenes og husmennenes samfunn», med stor makt for husbonden. Omkring 1860 tok «kapitalismens frigjørende fase» til. Basert på den styrken som økt etterspørsel etter arbeidskraft gav dem, kunne småkårsfolk nå skaffe seg fritid, og bygge organisasjoner som gav den enkelte styrke. Fra 1920 vokste «den organiserte kapitalismen» frem. Ved å gjennomorganisere økonomi og samfunn ble kriser mestret. Men dette skjedde ved et «toppfolkenes partnerskap», som omfattet arbeiderbevegelsens ledelse. Folk flest fikk større velstand, men på nytt mindre kontroll over egen hverdag på grunn av sentralisering og internasjonalisering av kapital.
Bulls hovedperspektiv kom også frem i et foredrag han holdt i 1970: Fremtidens historieforskning ville og burde være opptatt av å se historien nedenfra, av «de små samfunnsgruppene, av forholdet mellom aldersgrupper og av mennesker uten makt» – foruten å se vestlig historie utenfra, fra den ikke-europeiske verden. Bull skrev selv Østafrikansk bakgrunn (1973), etter et studieopphold der i 1970–1971. Hans fremstilling var preget av 1960-årenes radikale nasjonale strømninger i Afrika, og ble slik noe utdatert faglig sett. Men den fungerte likevel som en inspirasjon, og Historisk institutt ved Universitetet i Trondheim skulle komme til å bli et helt sentralt miljø i norsk forskning om afrikansk historie med flere aktive forskere.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.