Edith Södergran ble født i en velstående finlandssvensk borgerfamilie i St. Petersburg i Russland. Faren Matts Södergran (1846–1907) var en sagbruksbestyrer og ingeniør som i flere år hadde arbeidet for Alfred Nobel. Moren Helena Holmroos (1861–1940) var datter av en støperieier som opprinnelig kom fra Bjärnå.
Södergran gikk i 1902–1909 på den tyskspråklige skolen Petrischule i St. Petersburg, hvor hun fikk gode karakterer. Familien vekslet mellom å bo i den russiske hovedstaden og på feriestedet i den finske grensebyen Raivola.
Da Södergran var i tenårene, i 1907 til 1909, skrev hun tradisjonelle dikt på flere forskjellige språk. Vaxdukshäftet, som ble utgitt i 1961, inneholder 238 dikt. 207 av dem er på tysk, ett er på russisk, fire på fransk og 27 på svensk. Det er de siste diktene i heftet som er på svensk.
Faren døde av tuberkulose i november 1907, og ved årsskiftet 1908–1909 fikk hun selv påvist tuberkulose. I årene 1909–1911 var hun i fem perioder på sanatorium i Nummela, Finland. I 1911 til 1914 oppholdt hun seg på tuberkulosesanatorium i Davos, Sveits, sammen med moren. Herfra gjorde de reiser i Italia og Tyskland. Summen av skolegang, språkkunnskaper og utenlandsopphold må ha gitt henne en bred dannelse. Hun var også en aktiv amatørfotograf.
Under novemberrevolusjonen i 1917 mistet familien alt unntatt sommerstedet i Raivola på Karelske nes. Mor og datter bodde heretter her, og livnærte seg med utleie av rom og salg av inventar.
Til tross for at revolusjon, borgerkrig, sykdom og fallitt etter hvert kom til å prege den lille familien, tyder mye på at Edith Södergran fikk en liberal og kultivert oppvekst, hvor hun fikk trygghet, selvtillit og frimodighet til å utfolde seg. Moren, som det meste av livet var hennes eneste familie, må ha vært svært støttende.
Etter en anmeldelse av Septemberlyran i januar 1919 fikk Södergran kontakt med den jevngamle forfatteren og litteraturkritikeren Hagar Olsson (1893–1978). De innledet en brevveksling preget av Södergrans intensitet og forventninger. Flere dikt i Rosenalteret er tilegnet venninnen.
I 1921–1922 forsøkte hun å få utgitt et utvalg finske dikt i sin egen tyske oversettelse, men mislyktes.
Selv om hun ofte blir omtalt som misforstått og oversett, viser en nærmere lesning at hun ble anmeldt forholdsvis mye, og til dels nyansert og anerkjennende. Redaksjonen i det kortvarige, modernistiske kulturtidsskriftet Ultra (7 nummer i 1922) løftet henne fram. Det var Elmer Diktonius, Hagar Olsson og Lauri Salava. Hun bidro selv til Ultra med aforismer under tittelen «Tankar om naturen» og med en artikkel om den russiske lyrikeren Igor Severjanin. Hun hadde også en viss kontakt med andre finlandssvenske forfattere, og mottok en gave på 5000 mark fra Finlands svenska författareförening i 1922.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.