Edgeøya – Store norske leksikon

Faktaboks

Edgeøya

Uttale: edʒ-

Svalbard med blant annet Hopen, Bjørnøya og Kvitøya

Av Norsk polarinstitutt.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Edgeøya er med sine 5074 km² Svalbards tredje største øy. Den ligger sør for den mindre Barentsøya med Freemansundet imellom. I vest ligger Storfjorden og deretter Spitsbergen. Like øst for Edgeøya ligger de små Ryke Yseøyane og deretter Barentshavet frem til Novaja Zemlja. Edgeøya ligger i Søraust-Svalbard Naturreservat som ble opprettet i 1973.

Navnet

Edgeøya er oppkalt etter den engelske hvalfanger Thomas Edge (1587/88-1624), som så øya i 1616, men tidligere kart kan indikere at nederlendere hadde sett øya noen år tidligere.

Landskap og geologi

Landskapet ved Negerpynten.

Landskap med fjell

Av Susan Barr.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Øya er hovedsakelig bygd opp av sedimentære lag av sandstein, siltstein og skifer fra Jordens middeltid (trias), og er berglendt med lave, flattoppede fjell i 400-500 m høyde. I den midtre og sørlige delen finnes eldre sandstein og kalkstein bergarter fra perm hvor mengder av fossiler som brakiopoder kan ses. I sør og øst er store områder dekket av breer med Edgeøyjøkulen (iskappe/platåbre) som den største øst på øya. Denne er en av de største på Svalbard (1365 km²) og nesten tre ganger så stor som Jostedalsbreen, den største i fastlands-Norge. Sørsiden av Edgeøya er karakterisert av den store Tjuvfjorden som ligger mellom to landarmer som ender med Kvalpyntfjellet (407 m) i vest og Negerfjellet (362 m) i øst. Innerst i fjorden ligger Tjuvfjordlaguna.

Vegetasjon og dyreliv

Tradisjonelt er østsiden er Svalbard kaldere og mer preget av sjøis enn vestsiden, som får tilfang av varmere atlantisk vann. Innenfor Søraust-Svalbard naturreservat er det registrert 103 karplantearter. Ca. 25% av Edgeøya er dekket av vegetasjonen, særlig av polarørkentype, mens noen områder i øst er preget av mosetundra som er resultat av langtids gjødsling fra reinsdyr. Sør på øya finnes også vegetasjonstypen nordlig arktisk tundravegetasjon.

Det finnes store sjøfuglkolonier i fjellsidene på Kvalpyntfjellet og Negerfjellet, samt ved Diskobukta på vestsiden av øya. Ved vannene på øya kan det ses smålom og polarjo er også vanlig. Under trekk og myting (fjærskifte) samler store flokker av gjess og ærfugl seg på og ved øya.

Isbjørner er vanlige i området hele året, noe som tiltrakk overvintrende fangstmenn før fredningen i 1973. Hvalross har også holdt til her i lang tid og den tidligere intense jakten på flokkene som hvilte seg på land har etterlatt områder med lett synlige, nå værslitte bein. Andre selarter og småhval er vanlige innslag i den marine faunaen, samt polarrev og en stor og fredet reinbestand på land.

Historie og kulturminner

Andréetangen fangststasjon i 1980. Oppført av Henry Rudi og Bjarne Jacobsen i 1946 som base for overvintringsfangst, særlig av isbjørn

Fangsthytte

Av Susan Barr.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Til tross for at østsiden av Svalbard har vært vanskeligere tilgjengelig enn vestsiden grunnet kaldere klima og mer sjøis er det allikevel en lang og rik historie av menneskelig utnytting av områdets ressurser. Både på selve Edgeøya og på småøyene i nærheten (Zieglerøya, Delitschøya, Halvmåneøya, Tusenøyane, m.fl.) finnes det mange kulturminner som stammer fra hval- og hvalrossfangst, russisk (pomor) og norsk overvintringsfangst og helt frem til prøveboring etter petroleum på øya i 1972, noe som ga negativt resultat. Disse kulturminnene fra 1600-tallet til første halvdel av 1900-tallet er ofte relativt godt bevart sammenlignet med lignende kulturminner på mer tilgjengelige deler av Svalbard. Imidlertid økes turisttrafikken også til øst-Svalbard nå betraktelig og det må vises stor varsomhet for ikke å slite unødig på de uerstattelige kulturminnene. Av hensyn til kulturminnene er det innført forbud mot ilandstigning og ferdsel i Habenichtbukta i sørvest samt på øyene Zieglerøya, Delitschøya og Spekkholmen.