EEC (European Economic Community)

I 1955 møttes utenriksministrene for landene i Kull- og Stålfelleskapet – Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Italia og Vest-Tyskland – for å velge hvem som skulle ta over som leder for Den høye myndighet etter Jean Monnet. I tillegg ble det besluttet å nedsette en studiegruppe som skulle utrede mulighetene for videre integrasjon.

Medlemslandene var ikke enige om hvilke integrasjonstiltak som skulle prioriteres. Land som Nederland og Tyskland ønsket et felles marked med lavere tollbarrierer innad, særlig for industrivarer, mens Frankrike ville fokusere på atomenergi. Frankrike satte som betingelse for å gå videre med ideen om et felles marked at det også ble opprettet en felles politikk på atomenergi. For Tyskland var det tvert imot, men fra et politisk perspektiv avgjørende å få med Frankrike videre.

I løpet av forhandlingene som fulgte kom medlemslandene til enighet om tre sentrale aspekter ved det videre europeiske samarbeidet:

1. Etablering av en tollunion. Dette innebar en nedbygging av interne tariffer mellom medlemslandene, og fjerne importkvoter – begge handelsfremmende tiltak. I tillegg fikk medlemslandene en felles tariff utad, noe som igjen førte til et behov for å føre en felles handelspolitikk overfor tredjeland og handelspartnere utenfor det som skulle bli European Economic Community (EEC).
2. Etablering av en felles landbrukspolitikk.
3. Å åpne for samarbeid på andre områder, for eksempel konkurranse, transport, og enkelte aspekter av sosialpolitikken. Dette var essensielle byggesteiner i arbeidet mot opprettelsen av et felles indre marked med fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer.

25. mars 1957 kunne representanter fra medlemslandene basert på disse tre aspektene undertegne Romatraktaten som opprettet EEC og EURATOM, og som trådte i kraft 1. januar 1958.

• EUs historie