Djengis khan

Før han opprettet Mongolriket het han Temudsjin, som betyr «smed» på mongolsk. Da Temudsjin var ni år gammel, døde faren, nomadehøvdingen Jesugei khan, og den unge Temudsjin levde en tid som fredløs før han ble anerkjent som stammehøvding (khan).

Ved stadige kamper undertvang han de andre mongolske stammene og omkringliggende tyrkiske og tungusiske folk. I 1206 ble han utropt som hersker over det nye «store mongolske riket», Yehe mongol ulus. Han tok herskernavnet Djengis khan, som betydde enten «universell» eller «hard» hersker. Posthumt fikk han også tittelen khagan («storkhan», «storfyrste», «keiser»).

Etter å ha organisert sine bevegelige rytterhærer, kunne Djengis khan innlede utstrakte erobringskriger. Erobringen av Kina begynte, der Dading (Beijing) falt i 1215. Disse la grunnlaget for den senere mongolske erobringen av hele Kina under barnebarna Möngke khan og Khubilai khan.

I 1219 angrep han Turkestan, og erobret og plyndret de gamle kultursentrene Bukhara og Samarkand. Deretter herjet han i Iran og det nordvestlige India. I 1222 trengte mongolene gjennom Kaukasus og inn i Russland. Djengis døde under felttoget ved den endelige erobringen av Tangutriket (Xi Xia) i det nordvestlige Kina.

Som strateg og organisator er Djengis khan blant historiens største. Han maktet å gi det veldige mongolske verdensriket en fast organisasjon med et effektivt embetsverk og en felles lov (Dsjasag). Hans etterkommere bygget videre på dette og maktet en tid å fortsette utvidelsen og konsolideringen av riket. I religiøse og politiske spørsmål kunne han være tolerant, men hans herjinger i krig ble legendariske. Hans terror var sjelden planløs, men et resultat av kaldblodige, realpolitiske vurderinger.