Den filosofiske diskusjonen om personlig identitet handler om hva det betyr at en person er samme person over tid, og hva slags betydning dette har for våre liv. Parfit argumenterer for et reduksjonistisk syn. Ifølge dette synet er personer ikke «separat eksisterende entiteter», for eksempel kartesianske egoer.
Ifølge Parfit består en persons eksistens over tid «kun av eksistensen til personens hjerne og kropp, tenkningen av personens tanker, og utførelsen av personens handlinger, og det at mange andre fysiske og mentale hendelser finner sted». Hvorfor har vi likevel en opplevelse av å være et «jeg»? Det som gir oss opplevelsen av et «jeg», og personlig identitet over tid, argumenterer Parfit, er psykologisk kontinuitet. Denne kontinuiteten – eller «forbundeheten», som han også kaller den – finnes i grader. Min kontinuitet med meg selv i går er sterk. Min kontinuitet med meg selv som ettåring, er svak.
Psykologisk kontinuitet kan dessuten finnes mellom ulike personer. Mitt minne om min avdøde far gir en form for psykologisk kontinuitet mellom meg om min far. På samme måte kan et verk, for eksempel en roman, skape en form for psykologisk kontinuitet mellom forfatter og leser. Disse formene for kontinuitet er riktignok svakere enn den som gjennom hukommelsen knytter meg selv nå til meg selv i går, men den psykologiske kontinuiteten kan like fullt være til stede, ifølge Parfit.
Fra det reduksjonistiske synet trekker Parfit konklusjonen at personlig identitet ikke er det som «betyr noe» (matters). Det som betyr noe, og som vi bør være opptatt av, er psykologisk kontinuitet. Han påpeker at det er vanskelig, og kanskje umulig, for oss å kvitte oss med ideen om personlig identitet, eller at vi er separat eksisterende entiteter. Det bør likevel være et ideal for oss å gjøre det, ettersom det blant annet kan frigjøre oss fra frykten for døden. Hvis vi ikke er separat eksisterende entiteter, så er det ikke like katastrofalt (for oss) om vi dør, hevder Parfit – så lenge den psykologiske kontinuiteten på en eller annen måte opprettholdes, for eksempel i form av andres minner om oss. Parfit sammenligner denne tenkemåten med buddhismens idé om frigjøring fra selvet.
Parfits teori om personlig identitet har implikasjoner for en rekke sentrale spørsmål i filosofien. En etisk implikasjon av teorien er at å straffe en person for noe personen har gjort tidligere i livet, kan være uberettiget i den grad den psykologiske kontinuiteten er veldig svak eller brutt helt. Dersom en person anklaget for en forbrytelse i sannhet kan hevde at hun var «en annen» på den tiden forbrytelsen ble begått, hvilken berettigelse kan man ha for å straffe henne? Berettigelsen kan i alle fall ikke, synes det, ligge i at hun har begått en forbrytelse.
Videre kan det reduksjonistiske synet – med hovedtesen om at vi ikke er separat eksisterende entiteter – ha betydning for diskusjonen mellom deontologiske og utilitaristiske syn i etikken. Enkelte deontologiske teorier legger vekt på at personer er separate eksistenser, og kritiserer utilitarismen for å ikke ta hensyn til dette i sin summering av total, «upersonlig» nytte. Dersom Parfits teori er riktig, kan det imidlertid tyde på at «personers separathet» (John Rawls) er mindre viktig, og at det er den totale, upersonlige nytten som teller – slik utilitarismen hevder.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.