Den russiske revolusjonen i 1905

Den russiske arbeiderklassen hadde vokst raskt etter at landets mektige finansminister, Sergej Witte, i 1890-årene satte i gang en storstilt industrialiseringskampanje. St. Petersburg, som var Russlands hovedstad, hadde ved århundreskiftet ca. 300 000 arbeidere. De fleste kom rett fra landet og betraktet seg ennå som bønder. For å forebygge uro lot myndighetene arbeiderne organisere seg i fagforeninger, under politiets kontroll og beskyttelse. De hadde «kristent brorskap», gjensidig hjelp og opplysning som sitt moderate program.

En av nøkkelfigurene i det som er blitt kalt «politisosialismen», presten Georgij Gapon, fant etter hvert ut at han ville lede arbeiderne ut av politiets favntak. Han stod fra 1903 i spissen for «Forsamlingen av russiske arbeidere», som startet en streik til støtte for oppsagte arbeidere ved Putilov-verkene, byens største industribedrift.

Den 9. januar 1905 marsjerte titusener av arbeidere til Vinterpalasset for å overlevere et bønnskrift til tsar Nikolaj 2, der de bad om at han måtte hjelpe dem å oppnå bedre arbeids- og levevilkår. Demonstrasjonen hadde form av en religiøs prosesjon med ikoner og tsarportretter.

Men ved Vinterpalasset åpnet soldater ild mot demonstrantene, og rundt 130 mennesker ble drept. Massakren rystet det russiske samfunnet. Bondearbeiderne mistet troen på tsaren som velgjører; «Vi har ingen tsar lenger» var refrenget.

«Den blodige søndagen» ble opptakten til en revolusjon i Russland, som først ble slått ned mot slutten av året.

Tsaren gikk med på å nedsette en kommisjon som skulle undersøke hvem som hadde ansvaret for drapene på de 130 menneskene. Arbeiderne fikk også velge representanter til kommisjonen, men de som ble utpekt nektet å delta i arbeidet før tsaren satte fri dem som var blitt arrestert den 9.januar. Nikolaj 2 nedla da kommisjonen, men de som var valgt fortsatte å fungere som arbeidernes anerkjente ledere. De stod i spissen for arbeidet som under en ny streikebølge i oktober 1905 førte til opprettelsen av St. Petersburg-sovjetet (sovjet=råd), et organ for revolusjonære arbeidere og soldater.

«Den blodige søndag» gjorde dypt inntrykk i alle lag av befolkningen. Det kom protester fra universitetene, adelsforsamlinger, bydumaer (byråd) og lokale herredsråd i provinsene. Tsaren var under et voldsomt press, også fordi Russland var i krig med Japan i Det fjerne Østen. I august dannet de russiske liberale sitt eget parti, De konstitusjonelle demokrater, og snart stod myndighetene overfor et samlet press fra opinionen og arbeiderne i gatene.

Etter påtrykk fra Sergej Witte utstedte tsaren Oktobermanifestet, der han lovet å innkalle en representativ folkeforsamling med lovgivende myndighet (Riksdumaen). Det beroliget de liberale, noe som gjorde det mulig for tsaren å slå ned uroen i gatene og knuse sovjetbevegelsen. Tropper ble overført fra Det fjerne Østen, etter at Russland hadde tapt krigen mot Japan. Desember-oppstanden i Moskva i 1905 var et mislykket forsøk på å gi arbeiderne overtaket igjen.

Revolusjonen i 1905 blir ofte fremstilt som en generalprøve for revolusjonen som kom 12 år senere og førte til tsarens fall. På samme måte som i 1905 ble uroen i 1917 utløst av en forsyningskrise, som førte til sult i de store byene. Landet var også i krig, på samme måte som i 1905, etter at landet i 1914 gikk med i første verdenskrig. I 1905 hadde flere militære avdelinger gjort mytteri, men i hovedsak forble soldatene lojale overfor tsaren. Dermed kunne han bruke dem til å slå ned opprøret. I 1917 var tsarmakten alvorlig svekket etter at Russland i tre år hadde deltatt i verdenskrigen uten særlig fremgang. I februar-mars 1917 mistet Nikolaj 2 grepet over det militære apparatet, og han ble tvunget til å abdisere.

• Den blodige søndag
• Den russiske revolusjon
• Russlands historie