Den arabiske våren

Starten på Den arabiske våren hensettes til Tunisia 17. desember 2010, da en ung grønnsaksselger, Mohamed Bouazizi, satte fyr på seg selv og senere døde av skadene. Bouazizi sin aksjon ble sett i sammenheng med korupsjon, brutal politimakt og en store økonomiske ulikheter. Denne hendelsen ble den direkte utløsende årsak til at lokale demonstrasjoner raskt spredte seg til et nasjonalt opprør i Tunisia, for så å inspirere til demonstrasjoner først i Algerie, dernest opprørene i Egypt og Libya, så vel som i flere andre land.

Opprørene særlig i Tunisia og Egypt fikk raskt stor kraft, og innebar tidlig at de mangeårige diktatorene ble tvunget til å gå av, henholdsvis Zine el-Abidine Ben Ali i Tunisia (14. januar 2011) og Muhammad Hosni Mubarak i Egypt (11. februar 2011). 16. februar brøt så opprøret ut i Libya, som førte til at Muammar al-Gaddafi ble styrtet 23. august 2011. Opprøret i Jemen brøt ut 23. januar 2011, men landets president, Ali Abdullah Saleh, gikk først av 27. februar 2012.

Det er ingen entydig forklaring på hvorfor opprørene fant sted akkurat ved årsskiftet 2010/2011, men det er flere årsaker til at de brøt ut. Utbruddet av Den arabiske våren, omfanget den fikk og tempoet den utviklet seg med, kom i hovedsak helt overraskende, både i landene der opprørene brøt ut og i verden for øvrig.

Like fullt var det vel kjent at det var klima for opprør i den arabiske verden. Regionen hadde i mange år vært regnet som en av verdens minst demokratiske, med både autoritære republikker og monarkier, og med stor økonomisk ulikhet og sosial spenning. Motstand mot politisk undertrykking og vanstyre – ikke minst korrupsjon – var en vesentlig årsak til den folkelige regimemotstanden.

Tilsvarende økonomiske og sosiale problemer gjorde seg gjeldende i samme tidsrom, også i andre deler av verden og rundt Middelhavet. Den internasjonale økonomiske krisen bidro til forverrede livsvilkår i flere land, med politiske og sosiale protester som følge. I regionen er det politiske opprøret i Libanon i 2005, den såkalte Sederrevolusjonen, pekt på som en inspirasjonskilde; likeledes palestinernes opprør mot israelsk okkupasjon (intifada). Videre er den iranske revolusjonen i 1979 pekt på som eksempel på et opprør som skapte regimeendring.

Den politiske utviklingen og økonomiske framgangen under det nye regimet i Tyrkia, med en liberal islamistisk tyrkisk modell, var for mange også en inspirasjonskilde. Et mer forsiktig forsøk på politisk liberalisering som fant sted i Syria i 2000, den såkalte Damaskus-våren, ble reversert, og en politisk tilstramming bidro til opprøret der et tiår senere.

Et kjennetegn ved Den arabiske våren er at opprørene ble startet ved en massemobilisering, som i stor grad ble ledet av ungdom. De fikk med seg brede lag av folket, fra ulike aldersgrupper, yrker og samfunnslag som gikk sammen for å utfordre sittende regimer. Protestene ble ikke ledet av partier eller andre organisasjoner, selv om slike til dels sluttet seg til. Opprørene var ikke drevet av særskilte ideologiske eller religiøse strømninger, noe som bidro til en utydelig politisk retning, ut over kravene om demokratiske rettigheter. Fraværet av en forankret organisering medførte at de som stilte seg i spissen for opprørene, ikke minst ungdommen, mistet mye av innflytelsen over utviklingen etter hvert som valg ble avholdt. Politiske partier, spesielt islamistiske partier som forholdt seg passive da opprørene brøt ut tok gradvis over initiativet.

En avgjørende årsak til at endringene skjedde så vidt raskt og uten større voldsutøvelse i Tunisia og Egypt var at militærmakten forholdt seg passiv og ikke støttet statssjefene; I motsetning til i Bahrain samt i Libya og Syria. I Egypt endret dette seg da de militære i 2013 grep makten og avsatte den valgte ledelsen fra Det muslimske brorskap og president Mohamed Morsi.

Den arabiske våren førte til regimeskifte kun i land med republikansk forfatning. Herskerne i de arabiske monarkiene, i Golfen, samt Jordan og Marokko, klarte å stå imot protestene, blant annet ved å innføre politiske reformer og å øke budsjettene, med økte lønninger og subsidier. Saudi-Arabiske styrker slo ned opprøret i Bahrain.

Hovedårsakene til de arabiske opprørene var politiske og økonomiske; de var revolter mot de sittende regimer og ledere som ble knyttet til politisk vanstyre og holdt ansvarlig for forverrede sosiale forhold for de brede lag av folket. Samtidig som økonomiske forhold var en drivkraft bak regimemotstanden, var det i de arabiske stater ikke et politisk system som tillot at misnøye og krav ble fremmet og håndtert. Protester i det offentlige rom, både på internett og i gatene, ble alternativet.

En fellesnevner for opprørene var krav om grunnleggende politisk endring, med frihet, demokrati og rettferdighet, med angrep på regimer og ledere kjent for korrupsjon og nepotisme. Ikke minst presidentfamiliene i Egypt, Syria og Tunisia var kjent for å ha beriket seg, blant annet gjennom kontroll med selskaper, muliggjort av en liberalisering av økonomien, med omfattende privatisering. Dette på tross av at stater som Egypt, Libya og Syria nominelt stod for en sosialistisk orientert statsinnretting. De økonomiske vanstyrene medførte økte sosiale forskjeller, ytterligere forsterket av tiltagende arbeidsledighet, særlig blant ungdom med høyere utdanning.

De arabiske land har gjennomgående en ung befolkning, med cirka en tredel mellom 15 og 30 år, og arbeidsledigheten skaper frustrasjon som har skapt politisk misnøye, ikke minst i Nord-Afrika. Dette bidro til at ungdom var aktive i opprørene. Den til dels betydelige økonomiske veksten i flere arabiske land gjennom flere år har i liten grad bedret livsvilkårene for folk flest, som snarere har opplevd økte levekostnader – både for husvære og mat. De arabiske stater er alle avhengige av å importere mat, og den internasjonale matvarekrisen i 2008 førte til prisøkninger. Økonomiske reformer reduserte subsidiene på mat og brensel, og bidro til økte priser. Unntaket er land i Golfen som økte lønningene og andre bevilgninger i den hensikt å dempe den sosiale uroen i 2011.

Selv om islamistiske grupperinger vokste fram og vant flertall i de første valgene etter Den arabiske våren i Tunisia og Egypt, var ikke religion en sentral bakgrunn for protestbølgene.

Opprørene i de enkelte land hadde forskjellig bakgrunn, men innrettingen var langt på vei den samme – krav om politisk demokratisering og økonomisk reform, til dels også en fornyet utenrikspolitikk, mindre avhengig særlig av USA. Målet om økt demokratisering innebar krav om at de sittende, autoritære regimer og ledere måtte fjernes, noe som også ville bidra til kampen mot korrupsjon. Respekt for menneskerettighetene var et sentralt element i demokratikravet.

Den arabiske våren var i hovedsak en serie ikkevoldsaksjoner iverksatt av løst organiserte grupper. Unntakene er spesielt Libya og Syria, hvor opprørene – på grunn av regimenes reaksjon – endte i borgerkrig, og Bahrain hvor regimet lykkes i å slå ned opprøret med voldsmakt. Opprørene startet som begrensede protester, med lokale demonstrasjoner og begrensede krav, gjerne knyttet til enkelthendelser – for så å spre seg, blant annet fordi makthaverne stilte seg avvisende. Og de startet – som i Tunisia, Libya og Syria – like ofte i distriktene som i hovedstaden.

I flere land ble det mobilisert til regelmessige demonstrasjoner, gjerne lagt til fridagen fredag – og til sentrale torg, som Tahrir-plassen i Kairo (Egypt) og Perle-rundkjøringen i Manama (Bahrain). I Egypt ble prinsippene for ikkevoldelig motstand, utarbeidet av den amerikanske professoren Gene Sharp, som var inspirert av den norske holdningskampen under andre verdenskrig, delt ut. Myndighetene i flere land møtte derimot demonstrasjonene med voldsmakt, og sammenstøt førte til dødsfall flere steder.

Et ofte framholdt fenomen med Den arabiske våren er medias rolle generelt og bruken av sosiale medier spesielt. I alle land hvor opprør brøt ut, og ikke minst i Tunisia og Egypt, ble mobiltelefoni og sosiale medier, herunder Facebook og Twitter, brukt for å spre budskap og mobilisere til aksjon. Bruken av disse mediene var betydningsfulle, men ikke avgjørende. De var særlig viktig for å mobilisere ungdom samt andre grupper som hadde tilgang til og var brukere av internett til å dra i gang protestaksjonene; dette var imidlertid et mindretall av befolkningen.

Opprørene slik de materialiserte seg var i hovedsak spontane, men ungdom fra flere land i regionen hadde helt fra 2004, blant annet på bakgrunn av erfaringer fra Serbia, fått opplæring i bruk av disse mediene til politisk aksjon så vel som ikkevoldsteknikk, og hadde i noen grad begynt å organisere seg, blant annet i 6. april-bevegelsen i Egypt. Opplæringen var dels finansiert av amerikanske organisasjoner så vel som firma, herunder Google, som også direkte bisto egyptiske bloggere under opprøret.

Like viktig var den løpende dekningen av begivenhetene gjennom satellittfjernsyn, framfor alt av den qatarske TV-kanalen al-Jazeera. Dekningen gjorde opprørene allment kjent i den arabiske verden, og spredte kravene og dekket framgangen til inspirasjon for andre.

Den arabiske våren har hatt til dels vidtrekkende følger; både lokalt i de land hvor opprørene har fått gjennomslag og regionalt i Midtøsten og Nord-Afrika, og i forlengelsen også internasjonalt. Ennå i 2010 var Midtøsten og Nord-Afrika preget av en stabilitet som i stor grad var tuftet på at de samme regimer satt ved makten uten å bli utfordret eller skiftet ut.

Resultatene av Den arabiske våren ble tidlig omdiskutert, både i Vesten og i regionen. Etter hvert har resultatene blitt tydeligere – og gevinstene færre. I hovedsak er opprørsbølgen slått tilbake, og den har ført til lite endring i positiv retning. Selv om enkelte diktatorer og regimer ble fjernet, er de ikke alltid erstattet av demokratiske styresett. Størst langvarig endring skjedde i Tunisia der Den arabiske våren startet. Størst tilbakeslag har funnet sted i Egypt der opprøret var mest omfattende. Mens Tunisia har opprettholdt en del av den liberalisering som fant sted i 2011, ble endringene reversert i Egypt, ved at et militærkupp innsatte et nytt lederskap i de gamle og fortsatt eksisterende statsinstitusjonene. Dette er en vesentlig erfaring fra Den arabiske våren, og en årsak til at endringene ikke ble så fundamentale og varige: Opprørene endret ikke de grunnleggende maktstrukturer, verken sosialt eller økonomisk, og de etablerte institusjonene ble videreført.

Til tross for en omfattende mobilisering av motstand var opprørene dårlig organisert og hadde ingen egentlig politisk ledelse eller retning – ut over kravene om demokratiske rettigheter. Enkelte av landene i regionen har hatt en viss tradisjon med organisering og valg, men de har i liten grad tillatt organisasjonsfrihet. De dominerende partier og interesseorganisasjoner, inklusive fagbevegelsen, så vel som media, har i stor utstrekning vært knyttet til staten. Dermed har grunnlaget for utvikling av et demokratisk styre med reell folkelig deltakelse og uavhengige kontrollmekanismer vært begrenset. De grupper som hadde en viss politisk infrastruktur, var gjerne islamister, som også vant fram både i Egypt og Tunisia. Utviklingen i Tunisia har i større grad enn i andre land vært preget av etablerte organisasjoner som har forsvart framskrittene fra opprøret. Dette ble påskjønnet ved at Nobels fredspris i 2015 ble tildelt Den tunisiske kvartetten for nasjonal dialog.

I Vesten vokste det tidlig fram frykt for økt islamistisk innflytelse, selv om denne kom som følge av demokratiske valg. I kjølvannet av de forskjellige krigene i regionen har jihadisme med terror som middel hatt en sterk vekst i regionen, da spesielt i land som Syria og Irak. Ikke bare Den islamske stat, men også andre grupperinger fikk grobunn, og har spredd seg til andre land, særlig Libya. Samtidig har de rekruttert mange tusen fremmedkrigere fra en lang rekke land, både i Vesten og Midtøsten. IS har stått bak flere terroraksjoner også i vestlige land. Krigen i Syria og destabiliseringen i Libya har videre ført til den omfattende migrasjonen fra Syria så vel som Sahel-området i Afrika.

Den arabiske våren i 2010–2011 førte til en del kortsiktige seire for demokratiforkjemperne. Ennå i 2012–2013 hadde flere land holdt valg, og krav om demokratisering ble fortsatt fremmet i andre stater. Deretter, særlig med tilbakeslag i Egypt og Libya, og med krigene i Jemen og Syria, forsvant momentumet fra opprørsbølgen så vel som mange av de direkte framskrittene. De folkelige demokratiopprørene ble langt på vei erstattet av tradisjonell maktkamp, både innad i enkeltland og mellom land. Det siste gjelder ikke minst rivaliseringen mellom de regionale stormaktene Iran og Saudi-Arabia, som begge støtter ulike grupper for å fremme sine egne strategiske interesser. Det samme har andre land i regionen, og stormakter utenfor gjort.

Opprørene skjedde ut fra særlige nasjonale forhold, og var rettet mot de enkelte regimer. Samtidig er det sammenhenger og likhetstrekk mellom opprørene, og de sammenfall i tid, som kan tilsi bruk av en fellesbetegnelse som «Den arabiske våren»;

• De fleste opprørene hadde omfattende folkelig mobilisering og bred deltakelse i demonstrasjoner mot de sittende regimer.
• Demonstrasjonene var i utgangspunktet ikkevoldelige, men de ble oftest møtt med voldsmakt av regimene som forsvarte sin posisjon.
• Opprørene var i hovedsak spontane, med liten planlegging og mangelfull ledelse og fravær av helhetlige politiske plattformer, inklusive økonomisk politikk.

En fellesbetegnelse er hensiktsmessig for å påpeke sammenhenger mellom opprørene som skjedde i mange land på kort tid. Opprør i ett land inspirerte til det samme andre steder, både hva gjaldt krav som ble fremmet og metoder som ble brukt.

Samtidig har hvert opprør lokale årsaker og særtrekk: historisk, politisk og kulturelt, og ikke minst økonomisk og sosialt. Mens de to første – i Tunisia og Egypt – ble gjennomført med ikkevoldelige metoder, kom det i Libya (og deretter i Syria) til full borgerkrig. I Libya påkalte opprørerne internasjonal militær inngripen – og fikk det. I Syria ble et tilsvarende ønske om intervensjon avvist, men politisk og militær innblanding fra en rekke land fant likevel sted i økende omfang ettersom tiden gikk. Også opprøret i Bahrain ble gjennomført uten vold, for å bli slått ned militært av styrker fra Golfrådet.

Den arabiske våren førte til at enkelte autoritære ledere falt, og til at valg ble avholdt. Det har derimot, med unntak for Tunisia, ikke ført til at langvarig demokratisk styresett er innført. Jemen, Libya og Syria er kastet ut i kaos og krig, og i Egypt ble et demokratisk valgt regime avsatt i et militærkupp som i hovedsak gjeninnførte det gamle styresettet og innsatte et regime som har forfulgt demokratiforkjemperne fra 2011. I de senere årene har det også vært en demokratisk reversering i Tunisia.

• demokratisering

• Bayat, Asef (2017). Revolution without Revolutionaries. Stanford University Press.
• Cook, Steven A. (2017). False Dawn. Oxford University Press.
• Amin, Samir (2012). The People's Spring. Pambazuka Press.
• Bradley, John. R. (2012). After the Arab Spring. PalgraveMacMillan.
• Dabashi, Hamid (2012). The Arab Spring. Zed Books.
• Gelvin, James l. (2012). The Arab Uprisings. Oxford University Press.
• Noueihed, Lin & Alex Warren (2012). The Battle for the Arab Spring. Yale University Press.
• Ramadan, Tariq (2012). Islam and the Arab Awakening. Oxford University Press.
• Nordenson, Jon (2018). Fra opprør til kaos. Midtøsten etter den arabiske våren. Universitetsforlaget.