Den arabiske halvøy

Arabiske halvøy består av en solid grunnfjellsplate, dekket av yngre lag av sandstein og kalkstein. Den ble i tertiærtiden brukket løs fra den afrikanske grunnfjellsplaten, og heller nå mot øst. Langs kysten i vest og sør ligger høye randfjell. Fjellene er høyest i sørvesthjørnet av halvøya. Høyest er Hadur Shuayab i Jemen, med en topp på 3760 meter over havet.

Fra randfjellene trapper landskapet seg ned til en smal kystslette langs Rødehavet og Adenbukta. Mot øst skråner terrenget jevnt ned til Persiabukta. Kystområdet langs Persiabukta er flatt og ensformig, og langs kysten er det vidstrakte korallrev. I Oman i sørøst hever det seg en fremtredende fjellkjede, Jabal Akhdar, med topper opp til 3035 moh.

Utstrakte områder på Den arabiske halvøy er ørken. I nord ligger Nefudørkenen (al-Nufud), og fra den strekker Dahnaørkenen seg som et smalt belte mot sørøst. I sør ligger det største ørkenområdet, Rub al-Khali, som har en utstrekning på cairka 650 000 kvadratkilometer.

Mesteparten av halvøya har ørkenklima. I nord ligger årsnedbøren på 200–100 mm, mens innlandsstrøkene lenger sør får enda mindre nedbør. Fjellstrøkene i sør får mer nedbør, opptil 500–1000 mm årlig i Asir og Jemen. I innlandet er himmelen nesten alltid skyfri, og på grunn av utstrålingen blir det derfor store temperaturvariasjoner mellom dag og natt og sommer og vinter.

Utenfor ørkenstrøkene er det tørr steppevegetasjon. I fjellstrøkene og dalførene i innlandet finnes det brukbare beiter også i tørketiden. Enkelte steder trenger grunnvannet opp i dagen, og der er det oaser. De nedbørrike områdene i sør har en forholdsvis frodig vegetasjon.

• Midtøsten
• Arabia
• arabisk
• arabere
• islam