Damaskus-våren er en betegnelse på en periode med politisk oppmykning i Syria, i etterkant av at Bashar al-Assad tok over som president etter sin far Hafez al-Assad sommeren 2000. Den korte perioden med liberalisering ble fulgt av innstramminger allerede samme høst og påfølgende vinter. Damaskus-våren var en tidlig forløper for Den arabiske våren, og opprøret i Syria 2011–2012, som utviklet seg til borgerkrig og regional krig.
Damaskus-våren
Politisk debatt
Etter diktatoren Hafez al-Assads død var det forhåpninger om politisk liberalisering, og det vokste fram en politisk debatt som ikke var tillatt under Baath-regimet, men som – for en tid – ble tolerert. I fravær av frie medier og uavhengige organisasjoner ble debatten i hovedsak ført i diskusjonsfora eller salonger (arabisk: muntadayat), avholdt i private hus. De samlet særlig intellektuelle og opposisjonelle til diskusjon om politiske og sosial spørsmål knyttet til Syrias framtid, med krav om politiske, legale og økonomiske reformer.
Aktiviteten var mest utbredt i hovedstaden Damaskus, men spredte seg i noen grad også til andre byer. Det mest kjente forumet ble drevet av den framtredende opposisjonelle Riad Seif.
Manifester
Den revitaliserte politiske debatten førte i september 2000 til utarbeidelse og offentliggjøring av ’Statement of 99’, et manifest undertegnet av 99 ledende intellektuelle som krevde politisk og intellektuelt mangfold innenfor rammene av en rettsstat – med ytrings- og organisasjonsfrihet, samt en offentlig unnskyldning overfor for politiske fanger og opposisjonelle i eksil.
Deretter, i januar 2001, kom ’Statement of 1000’, en erklæring som gikk lenger i å kreve demokrati med flerpartisystem, og angrep dermed Baath-partiets rolle i Syria. Erklæringen understreket også at regimets økonomiske reformer ikke ville føre fram med mindre de var ledsaget av vidtrekkende politiske endringer. Begge manifestene krevde at unntakstilstanden fra 1963 måtte oppheves. Selv om manifestene ikke ble mottatt eller erkjent av regimet, ble det i denne perioden gjennomført enkelte politiske reformer, og det ble innvilget amnesti for politiske fanger, og det militære Mezze-fengselet i Damaskus ble stengt. Blant løslatte politiske fanger tilhørte mange islamistiske grupper, inklusive Det muslimske brorskap, samt Kommunistpartiet. Flere uavhengige organisasjoner ble dannet under Damaskus-våren, herunder flere menneskerettighetsgrupper.
Damaskus-vinteren
Den politiske oppmykingen ble strammet inn i igjen allerede ved årsskiftet 2000/2001, gjennom den såkalte Damaskus-vinteren. Dette skjedde etter press mot den nye presidenten fra den gamle garde i Baath-partiet som ikke ønsket reform, og i hvert fall ikke så raskt og så radikalt som opposisjonen krevde. Med henvisning til behovet for å verne om nasjonal enhet og stabilitet – i forhold til trusselen fra Israel etter valget av Ariel Sharon som statsminister – ble opposisjonen igjen kneblet og diskusjonsforaene pålagt å opphøre. Flere av lederne for Damaskus-våren ble arrestert, beskyldt for å ha forsøkt å endre grunnloven med ulovlige midler.
Flere av de aktive fra Damaskus-våren sluttet seg til Damaskus-deklarasjonen av 2005, en erklæring som la grunnlaget for samarbeid mellom flere opposisjonsgrupper, og som var nok en forløper til hendelsene i 2011–2012. Dette manifestet var blant annet foranlediget av utviklingen i Libanon, der Syria var mistenkt for å stå bak attentatet som tok livet av tidligere statsminister Rafiq al-Hariri. Dette førte til internasjonal kritikk og protestaksjoner mot den syriske militære tilstedeværelsen i Libanon, under den såkalte Sederrevolusjonen – og til at syriske intellektuelle igjen fant en mulighet til å ta til orde for demokratisering.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.