Det tokoplede vinduet med midtpost av marmor er fra middelalderen, mens de to trekoplede vinduene ble satt inn i utvidete åpninger under restaureringen rundt år 1900.
Dale kirke er en kirke i Luster kommune, Sogn, i tettbebyggelsen Luster. Kirken er oppført i romansk og gotisk stil, av gråstein i kistemur med klebersteinshjørner og -innfatninger. Den vakre, rikt huggede gotiske vestportalen daterer kirken til rundt 1250, mens vesttårnet er tilføyd senere.
Dale kirke er sognekirke i Dale sokn i Bjørgvin bispedømme og forvaltes av Luster kyrkjelege fellesråd. Den har vernestatus som fredet.
Dale kirke ligger vakkert til ved Lustrafjorden, en gren av Sognefjorden med sjøen og prestegården på den ene siden og fjellet kneisende på den andre. På den smale landstripen mellom fjord og fjell har det bodd mennesker i uminnelige tider. De generasjonene som bygget og utsmykket kirken har bidratt med rikdommer som vitner om stedets betydning.
Kirken ligger i et terreng som heller ned mot Lusterfjorden.
Vestportalen er vår rikeste bevarte middelalderportal utenfor Nidarosdomen. Den gedigne portalen står ikke i forhold til Dale kirkes beskjedne størrelse. Ved nærmere ettersyn avsløres skjevheter og mangel på logisk sammenheng mellom enkelte av delene.
Sørportalen har detaljer i baser og profiler, som viser at den er samtidig med den mektige vestportalen. Dekklisten er dekorert med gigantisk hundetann.
Kirken har en ordinær plan med rektangulært skip og rektangulært, rett avsluttet kor, men den har ellers flere spennende særtrekk. Dale kirke er usedvanlig rik på både bygningsskulptur og gammelt inventar. Århundrers kultur og kirkeliv kan leses ut av kirkekunsten, som består av praktstykker fra 1200-tallet til 1700-tallet.
Aller mest spektakulær er vestportalen, som er landets rikeste portal fra denne perioden etter Nidarosdomen. Som resten av bygningsskulpturen er den hugget i kleberstein. Det er en søyleportal med tre halvsøyler på hver side av åpningen. Søylene har sammenhengende kapitelbånd med bladdekor. Over åpningen hvelver det seg en spissbue med rik profilering. Portalen er overdimensjonert i forhold til kirkens størrelse. En nærmere undersøkelse viser også at den ikke er så velkomponert som en kunne forvente av et så påkostet arbeid. Portalen har baser uten søyler, og det er dårlig samsvar mellom bueprofilen og vangene. Dette er et overflødighetshorn som det ikke finnes maken til i Norge. Detaljene vitner om engelsk påvirkning, men proporsjonene i forhold til kirken og komposisjonen har noe ufullbyrdet over seg. Kanskje var portalen egentlig laget for annen bruk? Uansett kan vi i dag glede oss over Daleportalens hemningsløse mangel på måtehold.
Korportalen er bare omrammet av en enkel rundstav (vulst), i sterk kontrast til den rikt dekorerte vestportalen. I Dale var det menigheten og ikke presten som var æresgjesten. Skipets sørportal har en interessant utsmykning, om enn enkel i forhold til vestportalen. Sammen med de samme engelske trekkene som i vestportalen, har den en original ormedekor. Dekklisten over døren består av tre tynne vulster dekket av såkalte hundetannsornamenter. Vulstene ender i intrikate ormeslynger på hver side av døren. Mot vest kan vi se hodet, og mot øst halen. Kapitelene er langtrukne med flat og stiv dekor, som skiller seg fra vestportalen. Både kapitelets og basens profiler, samt halvsøylenes utforming, er svært like vestportalens. Den frie bruken av konvensjonelle elementer kan godt stamme fra samme mester som vestportalen.
I koret er det avdekket kalkmalerier fra tre perioder. På nordveggen kan vi se motiver fra sent 1500-tall. Øverst er apostlene med sine attributter og navn i glorien. Nederst er et krigersk følge til hest på vei mot et for oss ukjent mål.
Altertavlen fra 1708 viser Moses og Johannes døperen i kjempeformat, mens Kristus på korset er mer beskjeden i størrelsen. Legg også merke til de poserende soldatene som flankerer Kristi oppstandelse på toppen av tavlen.
Interiøret har enkel arkitektonisk utforming. Kalkmalerier og inventar gir imidlertid farge og liv. Alle korets vegger er dekket av kalkmalerier fra sent 1500-tall, som ble avdekket i 1949–1950. Bibelhistoriens menn og kvinner er fremstilt i elegante renessansedrakter. Bak renessansefigurene skimtes noen steder et lag med gotisk kalkmaleri fra 1300-tallet. Selv om dette er bilder av god kvalitet som det ville vært spennende å avdekke, vil man naturlig nok ikke ofre renessansearbeidene. I skipet er det ornamentale kalkmalerier fra sent 1600-tall.
En runeinnskrift forteller at kirken er viet til St. Nikolas, eller Nikolai, som han kaltes i Norge. Inventaret inkluderer en klebersteins døpefont med firkløverform. Det er et gotisk arbeide fra 1200-tallet. En brudebenk med fint utskårne vanger i karveskurd og med dragehoder er også middelaldersk. Et tredje monumentalt middelalderarbeid er det mektige triumfkrusifikset. Det viser en lidende Kristus, og er laget omkring år 1250. En monumental treskulptur av St. Olav og to fine Mariaantemensaler er ikke lenger i kirken, men befinner seg i dag i Bergen museum.
På 1600-tallet fikk kirken våpenhus og takrytter samt en del nytt inventar. Prekestolen er et nett renessansearbeid fra tidlig 1600-tall, mens minnetavler, kirkestoler og altertavle er formet i barokkstil fra tiden omkring år 1700. Alle disse stykkene er malt i sterke og klare farger. Slik er de i tråd med middelalderens fargeholdning. Fordi kirken har fått beholde mange generasjoner inventar, gir interiøret et rikt og frodig inntrykk. En relativt moderat restaurering av arkitekt Jens Z. Kielland omkring år 1900 ga nye benker i skipet, nytt galleri, samt de to trekoplede «middelaldervinduene» i skipets sørvegg.
Skipets interiør har stor tidsdybde. Krusifikset er skåret i 1200-tallets gotikk, prekestolen er fra tidlig 1600-tall, mens minnetavlene og kirkestolene er barokkarbeider fra årene før 1700.
I Dale har årringsdateringer av takverket gitt stilhistorikerne noe å fundere på. Vestportalen har vært ansett som en utløper av bergensgotikken, som blomstret etter 1248. Nå viser det seg at skipets takverk er bygget av virke som synes å være felt i 1221 og 1229. Er dette riktig, er Dale-portalene Vestlandets første unggotikk. Kan portalene være satt inn senere, eller hadde byggherren i Dale direkte forbindelser til utlandet og engelske steinhuggere? Det er ikke noe i murverket som tyder på at portalene er sekundære, selv om muligheten ikke kan utelukkes. Det sannsynliggjør at vi har å gjøre med håndverkere som var helt à jour med utviklingen i England. Klebersteinen er utvilsomt norsk. Portalen kan derfor ikke være importert fra England som byggesett.
For å finne en troverdig forklaring må vi spekulere: Kanskje er det kommet en dyktig engelsk steinhugger til Bergen eller Nidaros som etter hvert har funnet veien til Dale. Sognepresten i Dale var også kannik ved Bergen domkirke. Det er en mulig forbindelse. En annen mulighet er at steinhuggeren har havnet i unåde i den store bygghytta og deretter fått jobb i god avstand fra bispesetet. I Dale må han ha fått en lokal håndverker som medhjelper. Det kan forklare kontrasten mellom det presise arbeidet som preger mesteparten av portalene og de «slurvete» utførte hundetannsnittene i vestportalens vanger.
Er dette riktig, betyr det enten at Dale var en ensom svale på Vestlandet når det gjaldt å ta i bruk gotikkens formspråk, eller mer sannsynlig, at gotikken må ha kommet til Bergen før bybrannen i 1248. Noen av de mange tapte byggverkene i Bergen skjuler i så fall den første bergensgotikken. Håkon Håkonssons Apostelkirke, som sto ferdig i 1247, er et av de forsvunne nøkkelmonumentene.
Årringsdateringene byr på flere overraskelser. Tømmeret i korets takverk er felt vinteren 1243–1244. Det er mer enn 15 år etter skipet. Det normale er imidlertid at koret ble fullført før skipet. Kanskje sto det en stavkirke der hvor koret nå står? Man kan da ha latt hele stavkirken stå mens man bygget skipet, for deretter å rive den til fordel for koret. Det normale har vært å begynne med å bygge det nye koret øst for stavkirken. I Dale ville det ha ført til at kirken ble liggende i enda brattere terreng enn den gjør.
Høyre portalvangs kapitelbånd har flat og elegant buet bladdekor. Mellom kolonnettene er det hundetannsnitt med svært ujevn størrelse.
Venstre kapitelbånd avsluttes med dette havparet. Det er den eneste kjente havfruen i Norge. Havvesnene representerer dødssynden luxuria — og er en advarsel mot å følge kjødets lyster.
Et glimt fra koret og ut i skipet viser interiørets rikdom. Den gotiske klebersteinsfonten i forgrunnen og smaksprøver fra de rike kalkmaleriene i korbuen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.