Christiania Staalværk

Under første verdenskrig ble det vanskelig å importere stål til Norge fra Storbritannia og Tyskland. Det ble derfor aktuelt å satse på en mangedobling landets stålproduksjon, støttet av en aktiv statlig politikk som mange ser som starten på Jernverks-saken. I 1916 tok staten initiativ for å stimulere stålindustrien og planla å øke den samlede innenlands produksjonen fra 16 000 tonn til 65 000 tonn. Planen var at Christiania Spigerverk skulle levere 12 000 tonn. Også Raufoss, Hamar Jernstøperi og Strømmen Staal var involvert i prosjektet.

Det var økonomisk optimisme blant dem som spekulerte i aksjer og bedriftsetableringer under første verdenskrig. Særlig var det kapital tilgjengelig fra skipsfarten. I 1916 ble Christiania Staalverk stiftet som et privat aksjeselskap. Selskapet hadde mange eiere, men også en historie med aksjetap. Etter hvert stabiliserte driften seg, og selskapet sikret seg gunstige kontrakter på produksjon av krigsmateriell. Dette bidro til optimisme blant eiere og investorer.

Christiania Staalverk utnyttet mulighetene ved å etablere en ny fabrikkhall i Gladengen på Ensjø, øst for fabrikken på Kampen. Det var flere teglverk i området, blant annet Lilleberg Teglverk, som ble kjøpt opp av stålverket. I 1918 ble det sendt inn byggesøknad for en moderne industribygning på over 10 000 kvadratmeter. Den planlagte hallen skulle ha buehalltak, som kunne romme nytt Martin-stålverk, valseverk og kraftstasjon. Prosjektet var i tråd med de statlige planene fra 1916, selv om Christiania Staalverk ikke var blant selskapene staten opprinnelig hadde prioritert.

Stålverket planla å ferdigstille sin nye fabrikk på Ensjø innen utgangen av 1918. Denne tidsrammen viste seg å være urealistisk. Midt i byggingen sluttet første verdenskrig, og de økonomiske forholdene ble enda mer ustabile. Stålverket kom i store vanskeligheter, og ba staten om økonomisk hjelp og garantier. Det skapte engasjement i enkelte politiske miljøer. Noen mente at fabrikkhallene på Ensjø burde videreføres som stålverk. I andre politiske kretser var det stor tvil om staten burde støtte et privat selskap som Christiania Staalverk, i stedet for å satse på det ekspanderende Spigerverket og andre eksisterende selskaper.

Det ble ingen løsning på de økonomiske problemene, og Christiania Staalverk gikk til slutt konkurs i 1920. I februar 1921 ble eiendommene lagt ut for salg. Det inkluderte blant annet det gamle stålanlegget med Martin-ovner på Kampen, de nye fabrikkhallene på over 11 000 kvadratmeter på Ensjø, Lilleberg Teglverk og Normansløkken.