Caroline Mathilde

Kongeparet kastet seg ut i et festlig liv, hvor dronningen ble det omsvermede midtpunkt. Forholdet mellom ektefellene ble imidlertid snart dårlig, og kongen behandlet dronningen på en lite tiltalende måte. Han kunne blant annet være svært sarkastisk, og dette gikk ut over både ministere, tjenere og ektefellen. Kongen omgav seg med folk som kunne delta i hans utsvevelser, og overhoffmesterinne von Plessen skjermet dronningen på en slik måte at Christian 7. nærmest ble nektet adgang til hustruens leilighet. Forholdet mellom ektefellene var så dårlig at da kongen i 1767 reiste til hertugdømmene med hoffet, ble dronningen etterlatt i København.

Kongens til dels tvilsomme følgesvenner baktalte dronningen, og Christian 7. kastet seg ut i et vilt liv, som blant annet omfattet opptøyer sammen med den prostituerte, beryktede «Støvlett-Cathrine», egentlig Anna Cathrine Benthagen (1745–1805) i Københavns gater. I 1768 klarte regjeringen å deportere «Støvlett-Cathrine», og omtrent samtidig fødte dronningen en sønn, den senere kong Frederik 6. På denne tiden ble overhoffmesterinne von Plessen fjernet.

Da kong Christian i 1768 reiste til Storbritannia, ble dronningen nok en gang etterlatt i København. På reisen fungerte Johann Friedrich Struensee som kongens lege. Han kom etter hvert til å få stor innflytelse over kongen. Kongens psykiske sykdom begynte nå å gjøre seg bemerket og førte blant annet til at kongen ble mer passiv. Dronningen ble tvunget til å anta Struensee som sin lege, men hun utviklet fort et fortrolig forhold til legen, som forstod hennes vanskelige situasjon.

Våren 1770 ble Struensee dronningens elsker, og hun var meget forelsket i ham. I perioden juni–august 1770 reiste hoffet i Slesvig og Holstein, og dronningen og Struensee opplevde dette som en kjærlighetsreise. Struensee overtok også den politiske makten i riket, og dronningen ble igjen midtpunktet i hofflivet. Neste sommer ble tilbrakt på slottet Hørsholm, hvor de elskende levde som et par.

Livlegen var flink til å gi Christian 7. inntrykk av at det var kongen som bestemte. 15. september 1770 fikk utenriksminister Johan Hartvig Bernstorff avskjed, og Struensee overtok makten, noe han benyttet til å foreta omfattende reformer. Han styrte ved hjelp av kabinettsordrer, hvor kongen underskrev det som ble fremlagt for ham. Fra 1771 signerte Struensee selv ordrene. Dronningen lyttet delvis til Struensees politiske ideer, men det er uvisst hvor mye hun forstod av dem.

Caroline Mathilde innredet sitt lille, private lystslott Frydenlund som et elskovsrede. Herfra ble det anlagt en privat vei til residensslottet Hørsholm samt til Dyrehaven, slik at dronningen og Struensee kunne omgås uten at noen utenfra fikk innsikt i det. Men dronningen var uforsiktig i sine kjærlighetsbevis og uttalelser, og Struensees politikk skaffet ham dessuten fiender. Skandalen begynte å bli åpenbar da dronningen i august 1771 fødte en datter, prinsesse Louise Augusta (1771–1843), som utvilsomt var Struensees barn. Tjenestefolkene spionerte på dronningen, som i sin naivitet betrodde seg til dem.

Struensee fulgte nye ideer i oppdragelsen av kronprinsen, noe som førte til rykter, og dette var medvirkende til parets fall. Korthuset brøt sammen 17. januar 1772, da det skulle være maskeball på Christiansborg slott. Enkedronning Juliane Marie (Christian 7.s stemor) klarte å få den forvirrede kongen til å undertegne arrestordrer på dronningen, Struensee og kongens oppasser, Enevold greve Brandt, og statskuppet var i gang. Schack Carl Rantzau overbrakte dronningen arrestordren. Hun protesterte heftig og forsøkte å komme inn i Struensees værelse, men ble ført bort og sendt til Kronborg.

Caroline Mathilde benektet ethvert ekteskapsbrudd, men Struensee tilstod, og det ble nedsatt en kommisjon som gjennomgikk dronningens forhold. Resultatet av undersøkelsene ble at ekteskapet med kongen ble oppløst 6. april 1772, som en følge av hennes utroskap. Struensee og Brandt ble dømt til døden for majestetsforbrytelse og henrettet. Nyheten om henrettelsene gikk sterkt inn på den unge dronningen.

Caroline Mathilde var en hodepine for den danske regjeringen. Det var først tanken å forvise henne til Ålborg, men etter sterkt britisk press ble hun sendt til broren Georg 3.s besittelser i Tyskland, hvor slottet i Celle ble stilt til disposisjon for henne. Medgiften på 40 000 pund ble betalt tilbake, og dronningens underhold skulle utredes av britene. Hun mistet dessuten enhver rett til begge sine barn. I Celle fikk Caroline Mathilde sitt eget hoff, og hun tok opp igjen kontakten med sin tidligere overhoffmesterinne, fru von Plessen, som også bodde i byen.

Siste gang Caroline Mathilde spilte en politisk rolle, var i 1774 da briten Nathaniel Wraxall (1751–1831) forsøkte å lage en sammensvergelse for å sette henne på den danske trone igjen. Hun døde imidlertid før kuppet kunne settes i verk.