Carl Theodor Dreyer

Carl Theodor Dreyer var en dansk filmregissør. Han er en av filmhistoriens største personligheter.

Dreyer arbeidet først som journalist, men fattet interesse for film og begynte å skrive manuskripter. Regidebuten Præsidenten (1919) fikk ikke mye oppmerksomhet, men allerede i den neste filmen, Blade af Satans Bog (1920), en Griffith-inspirert episodefilm om Satans gjerninger i fortid og nåtid, viste han seg som en spesiell bildebegavelse.

De påfølgende filmene, produsert i forskjellige europeiske land med Dreyers spesielle sans for unike skuespillere, plasserte ham i fremste rekke blant tidens regissører. Prästänkan (1920; etter Kristofer Janson), en svensk produksjon som ble tatt opp på Maihaugen i Lillehammer, skildrer konflikten som oppstår da den nye, unge presten må gifte seg med den forriges enke. Svenske Hildur Carlberg og den unge norske skuespilleren Einar Rød gjør betydelige prestasjoner i hovedrollene.

I Berlin laget han blant annet Michael (1924; etter Herman Bangs roman) med antydet homofilitematikk. Med Jacob Breda Bull-filmatiseringen Glomdalsbruden (1925), hvor Einar Sissener og Tove Tellback spiller paret som vil gifte seg mot hennes fars ønske, laget Dreyer den beste bondefortellingen fra norsk miljø på film.

Dreyers karriere i 1920-årene kulminerte i Frankrike med den berømte La Passion de Jeanne d'Arc (1928). Denne nærstudien av en vanlig kvinnes tro og lidelse satt opp mot kirkens intellektualisme og brutalitet har en helt spesiell plass i filmhistorien. Med Maria Falconettis intense spill, formidlet i kompromissløse nærbilder ved fotografen Rudolph Maté, ble filmen en estetisk milepæl, og dens evne til å gripe tilskueren fremstår ennå i dag uforminsket. Paradoksalt nok ble den en publikumsfiasko som hindret Dreyers videre karriere.

Vampyr (1932), hans første lydfilm, ble derfor privatfinansiert av baron Nicolas de Gunzburg mot at denne fikk spille hovedrollen (under pseudonymet Julian West). Denne skrekkfilmen etter vampyrfortellinger av Sheridan Le Fanu er henlagt til en hallusinatorisk halvverden, og er en av den tidlige lydfilmens mest fascinerende verk.

Carl Th. Dreyer takket nei til å filmatisere Hamsuns Pan i Hitler-Tyskland, og det tok ti år før han fikk lage en ny spillefilm. Vredens dag (1943), etter Wiers-Jenssens skuespill Anne Pedersdotter, ble en beretning om tro og overtro i den store stil. Den ble tolket av mange som en allegorisk fremstilling av nazismens grusomheter, og Dreyer søkte tilflukt i Sverige til krigen var over. Her laget han den lite bemerkede Två människor (1945).

Ordet (1955), etter Kaj Munks skuespill, vakte oppsikt; her viser han igjen sine unike evner som billedskaper i skildringen av de fattige fiskernes livsbetingelser og av deres religiøsitet. I kvinneskildringen Gertrud (1964) er stilen blitt tung og langsom, men bildene har likefullt et indre liv som engasjerer.

Carl Th. Dreyer laget også en håndfull kortfilmer, blant annet den kjente De nåede færgen (1948), etter en fortelling av Johs. V. Jensen. Fra midten av 1940-årene arbeidet han med manuskriptet til en film om Jesu liv, men prosjektet kunne ikke realiseres på grunn av manglende kapital. Dreyer, med sin religiøse livsholdning og et filmsyn som var suverent uavhengig av alle moter og trender, var en usikker investering for den kommersielt orienterte filmbransjen. Men det er nettopp hans estetiske kompromissløshet som gjør ham til en av de store i filmhistorien.