Brexit

Britene var ikke forberedt på Brexit, og hadde dermed ingen plan for gjennomføring av utgangen fra EU. Dette skapte et vanskelig utgangspunkt for forhandlingene om avtalen som skulle ta for seg både uttredelsesprosessen og Storbritannias forhold til EU etter Brexit.

Da forhandlingene startet høsten 2016, ville britene begynne å diskutere fremtidig handel med unionen. EU, som var godt forberedt til forhandlinger, ønsket først å diskutere andre forhold. EU dikterte progresjonen i forhandlingene og britene kunne ikke annet enn å følge EUs plan.

EU prioriterte disse tre områdene i første runde av forhandlingene:

• Skilsmisseoppgjøret
• EU-borgeres rettigheter i Storbritannia etter Brexit
• Grensespørsmålet på den irske øya mellom britiske Nord-Irland og Republikken Irland som EU-medlem

Forhandlingene gikk dårlig for britene, og EU oppfordret Storbritannia til å utløse artikkel 50 for å sette i gang reelle forhandlinger. Artikkel 50 i EUs Lisboatraktat fører til en gradvis utmeldelse medlemslandet over en toårsperiode. May utløste artikkel 50 29. mars 2017. Det betydde at britene skulle være ute av EU 29. mars 2019.

EUs forhandlingsteam, ledet av franskmannen Michel Barnier, var tydelige på hva EU kunne tilby britene. EU ønsket i utgangspunktet at Storbritannia forble EU-medlemmer, men tilbød i løpet av forhandlingene flere mulige tilknytningspunkter. Gjennom forhandlingene sto EU-landene sammen, mens det i Storbritannia var mange uenigheter.

May mente hun trengte et eget valgmandat for å bedre å snakke britenes sak i Brexit-forhandlingene med EU. 18. april 2017 annonserte hun oppløsning av parlamentet og at nyvalg skulle finne sted 8. juni. Valget som skulle sikre May mer forhandlingskraft endte helt galt for den ferske statsministeren. Det konservative partiet mistet 13 mandater i Underhuset, mens Labour fikk 30 nye. Det betydde at det konservative regjeringspartiet mistet flertall i Underhuset som Cameron hadde sikret dem i 2015.

Dermed ble May avhengig av Det demokratiske unionistpartiet fra Nord-Irland for å styre et flertall i Underhuset. Istedenfor å styrke stillingen sin i forhandlingene med EU ble den svekket. Det konservative partiet var mer splittet i spørsmålet enn på lenge.

Vanskelighetene for May og regjeringen fortsatte i brexit-forhandlingene gjennom vinteren 2017/2018. Det skyldtes i hovedsak problemene i London snarere enn i Brussel. Flere statsråder i Mays regjering trakk seg og det var generell uro i både regjeringen og i det konservative partiet. Da avtaleteksten med EU var nær klar sommeren 2018, trakk både utenriksminister Boris Johnson og Brexit-minister David Davis seg i protest. De hevdet de ikke kunne stille seg bak Mays kompromisser og at hennes tilnærming ikke ville levere den brexiten folket hadde stemt på i 2016.

Brexit-avtalen Mays regjering hadde fremforhandlet med EU var en kompromissavtale. Den viste hvor langt EU kunne strekke seg for at britene kunne forlate EU med en avtale som skulle regulere forholdet etter britenes utgang.

Men flere punkter i avtalen var problematiske for det britiske parlamentet. Spesielt gjaldt dette grensespørsmålet på den irske øya og spørsmålet om britene skulle være med i en tollunion for å sikre fri flyt at varer og tjenester.

Det var et ønske fra begge parter at grensen mellom Irland og Nord-Irland skal være åpen. Men ved en 'hard' brexit, at britene forlot EU uten en avtale, ville ikke dette være mulig. Derfor åpnet avtalen for den mye omtalte 'backstopen'. Dette er en reserveløsning som skulle inntre ved brexit uten avtale for å sikre en åpen og sømløs grense. Storbritannia skulle da være medlem av en tollunion for å sikre den åpne grensen. Men brexit-avtalen spesifiserte ingen utgangsdato for tollunionen. Det tolket et flertall av de britiske politikerne som at Storbritannia var 'fanget' i en tollunion de selv ikke kunne bestemme når de kunne gå ut av.

I løpet av vinteren og våren 2019 ble denne avtalen nedstemt av Underhuset i London hele tre ganger. I løpet av disse månedene ble presset på May sterkere og sterkere med krav om at hun måtte trekke seg. May hadde bedt EU om utsettelse av artikkel 50 for å danne nok flertall for å få avtalen gjennom Underhuset.

Etter bilaterale samtaler med opposisjonspartiet Labour ønsket May å stemme over avtalen en fjerde gang. Hun ville komme Labour i møte på en del punkter, i et forsøk på å danne et politisk forlik som kunne sikre at avtalen flertall. Labour-leder Jeremy Corbyn avviste tilnærmingen.

Mays ønske var å levere Brexit på en ryddig og god måte, og med en avtale som reflekterte folkets ønske i folkeavstemningen fra 2016. Dette lyktes hun imidlertid ikke med. Presset internt i partiet ble for stort og regjeringens avtale hadde blitt nedstemt tre ganger. 24. mai 2019 annonserte derfor May sin avgang, og hun gikk av som partileder og statsminister henholdsvis 23. og 24. juli, og ble etterfulgt av Boris Johnson.

Boris Johnson var en av frontfigurene i Leave-kampanjen før folkeavstemningen i 2016, og var det som ble kalt en «hard brexiter», altså villig til å gå ut av EU nær sagt koste hva det koste vil. Da han overtok som partileder og statsminister, hevdet han at han ville ta Storbritannia ut av EU med eller uten en avtale innen tidsfristen 31. oktober 2019. Den nye regjeringen ønsket å levere brexit, og akkurat den forpliktelsen var sterkere enn å få til en ny avtale med EU.

Høsten 2019 kjempet imidlertid regjeringen med ryggen mot veggen. Parlamentet ønsket ingen hard brexit, og Johnson slet med en mindretallsregjering som manglet støtte i det britiske underhuset. I et forsøk på å sidestille parlamentet, for å levere brexit som lovet, forsøkte Johnson å suspendere parlamentet fra 9. september til 14. oktober. Regjeringen forklarte suspensjonen med at de trengte tid til å forberede nye lover og at dronningen skulle åpne parlamentet igjen 14. oktober med en trontale.

I frykt for at regjeringen skulle lirke britene ut av EU 31. oktober, vedtok parlamentet, mot regjeringens ønske, en lov som skulle hindre at Storbritannia forlot EU uten en avtale. Den såkalte Benn-loven, etter Labours parlamentsmedlem Hilary Benn, sa at Johnson og regjeringen var tvunget til å be EU om tre måneders utsettelse med mindre parlamentet fikk en avtale med EU som de kunne støtte innen 19. oktober.

24. september sa britisk høyesterett av suspensjonen av parlamentet stred mot den britiske grunnloven. I følge britenes høyeste rettsinstans er parlamentet, ved en så lang suspensjon, fratatt muligheten til å utføre sin viktigste oppgave, nemlig å overvåke regjeringens arbeid. For første gang i moderne britisk historie blandet en rettsinstans seg inn i det politiske liv. Dermed kom underhuset tilbake på jobb og fortsatte sitt arbeid for å prøve å forhindre at regjeringen tok britene ut av EU uten en avtale.

Mot alle odds klarte likevel Johnson å fremforhandle en ny avtale med EU. 17. oktober kunne de to partene annonsere at de var enige om en ny skilsmisseavtale, selv om både EU og Storbritannia hadde sagt at en ny avtale så umulig ut. I løpet av oktober endret Johnson taktikk i et forsøk på å levere brexit innen tidsfristen. EU, som tidligere hadde sagt at de ikke hadde mer å tilby britene, gikk med på å åpne avtalen til Theresa May, og forhandle videre om problemet med grensa mellom Irland og britiske Nord-Irland.

Men parlamentet avviste nok en gang regjeringens avtale, og tvang dermed Johnson, etter Benn-loven, til å be EU om en tre måneders utsettelse av brexit. Motvillig sendte Johnson et brev til Brussel og den 28. oktober fikk britene innvilget en «Flextension» – en fleksibel utsettelse med en ramme på tre måneder, til 31. januar 2020.

Umiddelbart etter dette annonserte statsministeren at det ville bli avholdt nyvalg 12. desember. Johnsons fremste valgkampsak var å få brexit gjennomført, og partiet hans vant en brakseier, med rent flertall i underhuset og det beste resultatet for de konservative siden 1987, da Margaret Thatcher var partileder.

Men den komfortable valgseieren lå veien åpen for at avtalen med EU om å forlate unionen endelig kunne vedtas i det britiske parlamentet, den institusjonen som hadde hindret avtalen siden Mays regjering. 31. januar 2020 forlot Storbritannia EU. Frem til 31. desember 2020 forhandlet partene om en handelsavtale i en avtalt overgangsperiode, men mange uttrykte skepsis til om det var mulig å få på plass en avtale på så kort tid.