Brasília

Brasília er et administrativt senter med departementer og hovedkontorer for både statlige og private bedrifter, organisasjoner og selskaper. I alt omfatter tjenestesektoren over 90 prosent av økonomien. Næringslivet omfatter bygningsindustri, grafisk industri, finans, gjenvinning og forlagsvirksomhet. Byen har et internasjonalt preg med rundt 124 ambassader, inkludert en norsk. Tog- og t-baneforbindelser finnes ikke, men er under planlegging.

Brasília er ikke en vanlig by da den er planmessig anlagt etter et helt spesielt mønster. Den planlagte byen (Plano Piloto) er en hyllest til flymaskinen som et arkitektonisk mesterverk, formet etter en skisse av Lúcio Costa med Oscar Niemeyer som arkitekt og Roberto Burle-Marx som landskapsarkitekt. Costas idé var å forme en by uten moderne storbyproblemer, og dette er kombinert med Niemeyers helt spesielle ultramoderne arkitektur.

Selve Plano Piloto er formet som et jetfly med en åtte kilometer lang akse (Eixo Monumental) med seks kilometer lange vinger (Asa) på hver side. Den sentrale aksen (flykroppen) er en vei med sju kjørefelter i hver retning og med de fleste bygninger delvis bygd ned i terrenget. Helt først (i flyets cockpit) ligger de tre maktsentrene: regjeringspalasset, kongressen og høyesterett. Rett bak disse (i flyets 1. klasse) ligger departementskontorene og katedralen. Bak disse igjen ligger knutepunktet mellom aksene (hvor vingene møter flykroppen), og hvor den sentrale bussterminalen er plassert. Lenger bak (i passasjerkabinen) er plassert kontorer for Brasílias egen administrasjon, sportsanlegg og den militære overkommandoen. Helt bakerst (i halen) ligger jernbane- og bussterminal for langdistansebusser.

I «vingefestene» symmetrisk på hver side av bussterminalen er plassert sektorer for kultur, direktorater, banker, hoteller og handel. Boligområdene (som er «vingene») består av blokker og rekkehus som etter hvert er blitt befolket av middelklassen. Her er kjøpesentre, restauranter, barnehager, bedehus, biblioteker og politistasjoner spredt ut i et forutbestemt geometrisk mønster. Bil- og gangveier er i stor grad separert fra hverandre med utstrakt bruk av planfrie kryss. Foran «vingene» på hver side ligger sektorene for ambassader. «Flyet» er vendt mot sørøst, og i en bue foran «flyet» er det en oppdemt innsjø. På andre siden av innsjøen ligger sektorene for eneboliger.

Plano Piloto – opprinnelig navnet på den planlagte byen – utgjør i dag en av distriktets 31 administrative regioner. Lenger ut er det vokst opp flere satellittbyer med til dels slumpreget bebyggelse. Området rundt Brasília er også blitt et tilholdssted for flere religiøse kulter.

Ideen om å flytte hovedstaden innover i landet ble skrevet inn i grunnloven i 1891, og formålet var å skape en katalysator for utnyttelsen av de store ressursene i det indre av Brasil. Men det var først i 1956 under president Juscelino Kubitschek at byggingen startet. På det tidspunkt fantes det ikke veier i området, og absolutt alt måtte flys inn. Likevel foregikk byggingen raskt, og 21. april 1960 overtok Brasília Rio de Janeiros tidligere rolle som Brasils hovedstad.

Mange kritiserte byen for dens sterile, rasjonelle modernitet. Drømmen om nasjonal integrasjon ble oppnådd, men til en høy pris: byggingen kostet flere milliarder dollar og sendte landet inn i inflasjon, som igjen skapte sosial uro og førte til et antikommunistisk militærkupp i 1964. Da sivilt styre ble gjeninnført etter 25 år hadde Brasília blitt et symbol på politisk korrupsjon.

I 1987 ble byen satt på UNESCOs verdensarvliste som et eksempel på 1900-tallets moderne arkitektur og byplanlegging. Byens modernisme fremstår ikke like uorganisk og «programmert» som før; blant annet har den raske befolkningsveksten ført til at den opprinnelige planen om fri flyt av biltrafikk har måttet vike for oppføring av trafikklys.

• Brasils geografi
• Brasils befolkning
• Brasils historie

• UNESCO om Brasília