Bingu wa Mutharika

Mutharika hadde universitetsgrader i økonomi fra universitetet i New Delhi, India, og Pacific Western University, USA, og hadde flere stillinger i statsadministrasjonen i Malawi og Zambia før en lang karriere som økonom i flere internasjonale organisasjoner.

Han var i to perioder (1966–1975 og 1978–1990) tilknyttet FNs økonomiske kommisjon for Afrika (UN ECA), innimellom Verdensbanken, og deretter generalsekretær for den regionale samarbeidsorganisasjonen Common Market for Eastern and Southern Africa (COMESA) fra 1991 til 1997. Han var visepresident for den malawiske sentralbanken i perioden 2001–2003.

Mutharika forfattet flere bøker, blant annet One Africa, One Destiny (1995), der han maner til afrikansk selvråderett, mindre avhengighet av utenlandske givere og økt satsing på afrikanske ressurser. Hans utgangspunkt var at ikke-afrikanske krefter lenge hadde undergravd afrikansk identitet og «verdier, intensjoner og skjebnefellesskap».

Mutharika stilte som presidentkandidat i 1999 uten å lykkes, for deretter å vinne valget i 2004. Han ble i mai 1999 gjenvalgt med overveldende flertall. Han var opprinnelig medlem av United Democratic Front (UDF), og håndplukket kandidat til å etterfølge president Bakili Muluzi ved presidentvalget i 2004. Etter hvert kom Mutharika i konflikt med Muluzi, og forlot UDF for å danne Democratic Progressive Party (DPP). Konflikten mellom de to preget også valgkampen i 2009. Mutharika hadde i sin funksjonstid også enkelte statsrådsposter, blant annet for landbruk.

I sin politiske retorikk gjorde Mutharika kampen mot korrupsjon til en hovedsak uten at det ga særlige resultater i løpet av hans presidenttid. Dessuten engasjerte han seg særlig for å utvikle Malawis landbruk som ledd i hans mantra om at Afrika (og Malawi) i sterkere grad måtte «stole på egne krefter, ikke bli avhengig av givere utenfra». Han innførte blant annet et program for subsidier i landbruket. Mutharika avla i 2008 Norge et privat besøk, invitert av det norske kunstgjødselselskapet Yara International ASA i forbindelse med dets African Green Revolution-konferanse.

I sine siste leveår møtte Mutharika økende opposisjon i og utenfor parlamentet for sin stadig mer autoritære lederstil. Mange sentrale medlemmer av DPP forlot partiet i perioden 2010–2011, frivillig eller etter påtrykk, dels i protest mot presidentens egenrådighet, dels fordi de ikke ville underskrive en erklæring om at presidentens yngre bror, Peter Mutharika, skulle være partiets kandidat ved valget i 2014.

Blant dem som ble fratatt sitt medlemskap i DPP var landets visepresident Joyce Banda, som senere startet et nytt parti, People's Party (PP) – med støtte av flere tidligere regjeringsmedlemmer. Forholdet mellom Mutharika og Banda ble stadig mer anstrengt, og medlemmer av regjeringen som pleiet kontakt med Banda risikerte å bli avsatt som statsråder og ekskludert fra DPP. Trakasseringen av visepresidenten nådde et klimaks i forsøket på å fjerne henne fra sitt embete med henvisning til at hun var ekskludert fra daværende regjeringsparti. Denne prosessen var imidlertid ikke avsluttet da Mutharika plutselig døde i 2012, og hans nærmeste i DPP måtte motvillig akseptere at hun tok over som president slik grunnloven fastslo.

Mutharikas egenrådighet kom også til uttrykk da han i 2010 utviste den britiske høykommissæren til landet. Den erfarne diplomaten hadde i interne dokumenter rapportert til London om presidentens manglende evne til å akseptere kritikk. Utvisningen førte til et anstrengt forhold mellom Malawi og Storbritannia, og en ny høykommissær var først i september 2012 på plass i Lilongwe etter presidentskiftet i april samme år.

Presset på Mutharika økte under våren og sommeren 2011 og flere byer opplevde omfattende uro og demonstrasjoner. Dette kom i kjølvannet av restriktiv lovgivning på mange områder samt tiltakende økonomiske problemer, med langvarig mangel på blant annet drivstoff og utenlandsk valuta, kombinert med prisstigning på viktige matvarer og tjenester. Mest alvorlig var uroen i Lilongwe og i landets største by Blantyre. Sikkerhetspolitiet slo hardt tilbake og 20 mennesker ble drept i demonstrasjoner i juli 2011. I et forsøk på å dempe protestene oppløste Mutharika regjeringen, for litt senere å besette mange av departementene med nye krefter.

Parallelt med denne utviklingen videreførte Mutharika den økonomiske tilnærmingen til Kina, en politikk som ble innledet da Malawi i 2007 brøt de diplomatiske forbindelsene med Taiwan. Hans forhåpning var at kinesiske investeringer i Malawi og kinesisk import fra landet skulle kompensere for vestlige lands negative reaksjoner innen bistanden etter blant annet brudd på menneskerettigheter og redusert ytringsfrihet. Mutharikas forhåpninger slo langt på vei til. Kina påtok seg straks å fullføre flere prosjekter som Taiwan-regimet hadde påbegynt eller lovet, herunder nytt parlamentsbygg, et femstjerners hotellkompleks i hovedstaden Lilongwe og et større veiprosjekt nord i landet. Samtidig økte handelen mellom de to landene og kinesiske forretningsfolk har de senere årene økt sine investeringer, særlig i Lilongwe og i Blantyre, det fremste kommersielle sentrum.

I april 2012 døde Mutharika brått av hjerteinfarkt.

• Malawis politiske system
• Malawis utenrikspolitikk
• Malawis historie