Big Ben og Westminster palasset
Big Ben på kveldstid
Big Ben og Westminister Bridge
.
Lisens: Public domain dedication

Big Ben er kallenavnet på den store klokken i tårnet på parlamentsbygningen Westminster Palace, men brukes ofte som en populær betegnelse på hele tårnet. I anledning 60-års jubileet til dronning Elisabeth 2. i 2012 fikk klokketårnet navnet «Elisabeth-tårnet». Tidligere har klokketårnet hatt det mindre kjente navnet St. Stephen's Tower.

Faktaboks

Også kjent som

Elizabeth-tårnet

Klokketårnet er 97,5 meter høyt, med en kvadratisk base på 144 m2 som måler cirka 12 meter på hver side. Klokken har fire mindre klokker som slår hvert 15. minutt, og Big Ben hver hele time. Klokketårnet er et britisk ikon og har siden 1987 vært listeført som en del av UNESCOS verdensarv. Tårnet har et nygotisk uttrykk og er et av de aller viktigste verkene til arkitektene Sir Charles Barry og Augustus Welby Northmore Pugin.

Nygotikken, hvor middelalderens bygninger til dels er forbilder, hadde tidligere inspirert boligbygging i Storbritannia, men fra starten av 1800-tallet ble det en stilart som ble mer dominerende på offentlige bygninger. Klokketårnet, sammen med Westminister-palasset, er et godt eksempel på nygotikk i England, og da også en representant for historismen.

Det gamle palasset og det første klokketårnet

Det gamle Westminister-palasset ble totalskadd i brann i 16 oktober 1834, og i dag er det bare mindre deler av middelalderkonstruksjonen som står igjen. Westminister Hall er en av de gjenværende delene som står igjen fra middelalderen. Tidligere sto det også et eldre klokketårn på tomten, ikke så langt fra dagens plassering av Elisabeth-tårnet.

Det første klokketårnet sto plassert på «New Palace Yard» og skal ha blitt reist allerede på 1200-tallet. Klokken hadde bare én enkelt viser og veide hele fire tonn. Klokken hadde navnet Edvard av Westminister, men gikk også under kallenavnet «Great Tom». På slutten av 1600 tallet var både klokken og klokketårnet i svært dårlig stand, og klokken hadde sluttet å virke.

I 1698 ble klokketårnet revet og byttet ut med et solur. Klokken ble solgt til St. Pauls katedral i London, men ble ødelagt under transporten til katedralen. Flere forsøk ble gjort for å reparere den, men ikke før i 1716 ble reparasjonene fullført. Klokken henger i dag i vesttårnet til St. Pauls katedral.

Ny parlamentsbygning med klokketårn

Storbritannia hadde behov for en ny parlamentsbygning, og i 1835 ble det utnevnt en kommisjon for å arbeide med den nye bygningen. Det ble vedtatt at den nye bygningen som skulle huse parlamentet, skulle bygges i en stil som kunne passe godt sammen med de gjenværende middelalderbygningene og katedralen Westminster Abbey. Det ble utlyst en arkitektkonkurranse, og hele 97 forslag ble levert. Vinneren var arkitekten Sir Charles Barry (1795–1860) som leverte et forslag i nygotisk stil. Komiteen uttalte at forslaget passet godt med de gjenværende delene fra middelalderen.

En yngre britisk arkitekt, Augustus Welby Pugin, hadde tidligere tegnet klokketårnet i Scarisbrick Hall i Lancashire nordvest i England. Det nygotiske stilutrykket og det store klokketårnet kan ha vært en inspirasjonskilde for Barry, og Welby Pugin ble invitert til å være en del av prosjektet av den nye parlamentsbygningen.

Først i september 1843, ti år etter brannen, ble arbeidet satt i gang med selve klokketårnet. De utvendige materialene til tårnet ble transportert fra ulike deler av Storbritannia, både langs landeveiene og på Themsen. Materialer ble heist med vinsj fra elvebredden og opp til klokketårnet. Deler av byggematerialene til interiøret ble fraktet fra Frankrike.

Klokketårnet er fundamentert på cirka 3,7 m tykt støpt betong og med britisk sandfarget kalkstein fra som fasademateriale. Klokketårnet lener seg noen cm mot nordøst, men dette blir ikke ansett som et problem. Opprinnelig var selve tallskiven og viseren mørk blå, og det ble under restaureringen funnet hele seks ulike fargepaletter for urskiven. I 1930 ble de malt svarte, trolig på grunn av all forurensingen i London.

Over klokken og urskivene er det installert en lanternelignende installasjon som blir kalt for «Ayrton-lyset». Lyset har et grønnlig skjær og er svært tydelig på kveldstid. Opprinnelig skulle lyset vise når House of Commons eller House of Lords var samlet på kveldstid. Det første permanente lyset som ble installert, var i 1892, og i 1903 ble lyset elektrifisert. Lyset er oppkalt etter politikeren Acton Smee Ayrton.

Over Ayrton-lyset er det plassert åtte symbol som markerer Storbritannia og unionens historie. Et av emblemene er et symbol som markerer sammenslåingen av de tre kongedømmene England, Skottland og Irland, illustrert med en rød og hvit rose for England og Tudordynastiet, en tistel for Skottland og en kløver for Irland. Disse er kombinert i et samlet emblem.

Videre er det også egne symbol for de ulike landene i unionen Storbritannia. En egen kløver for Irland, en engelsk rose for England og Tudordynastiet, en tistel for Skottland og en purreløk for Wales. Dette er alle de nasjonale symbolene for de ulike landene. Det er også et en fransk lilje, også kalt en fleur de lis eller fleur de lys, som representerer Frankrike. Tudorfamilien er igjen representert ved symbolet av et fallgitter, eller portcullis som det også kalles. Et granateple, som symboliserer Katarina av Argon som var Henry VIII sin første kone, er også en av de åtte emblemene som dekorerer klokketårnet.

Big Ben

Tegning av Big Ben av Whitechapel Foundary

.
Lisens: Public domain

Da klokken ble konstruert, var det den største klokken som skulle produseres i Storbritannia, og det blir beskrevet som et av de virkelig store prestisjeprosjektene i perioden. Sir Benjamin Hall (1802–1867) var minister for offentlige arbeider gjennom perioden, og det er muligens han som er opphavet til kallenavnet «Big Ben». En annen teori er at klokken er oppkalt etter en tungvektsbokser fra 1850-tallet ved navn Ben Caunt. Offisielt heter klokken «The Great Bell».

Den første Big Ben

6. august 1856 var klokken som skulle bli «Big Ben», fullført. Selve klokken var blitt produsert nordøst i England, i nærheten av den lille byen Stockton-on-Tees. Veikvaliteten i Storbritannia var av en så dårlig kvalitet at det ikke ble ansett som forsvarlig å frakte den store klokken på veien, og en klokke av en slik vekt egnet seg heller ikke til å bli transportert med jernbanen. Det ble derfor bestemt at klokken skulle transporteres til London med skip.

Vekten på klokken skulle opprinnelig være 14 tonn, men sluttresultatet var hele 16 tonn. Dette resulterte i at skipet, «The Wave», hadde store ødeleggelser etter frakten. Da selve klokken ankom Port of London, ble klokken inspisert og fraktet videre med en spesiell konstruert vogn trukken av seksten hester over Westminster Bridge og inn på New Palace Yard. Klokketårnet var enda ikke fullført da klokken ankom London i 1856.

Ettersom klokken var to tonn tyngre enn det opprinnelig designet, ble det besluttet å bytte ut hammeren med en større, og i løpet av 1857 ble klokken jevnlig testet. I 1857, nesten et år etter adkomst, sprakk klokken, og det ble nok en gang en utsettelse på å fullføre klokketårnet.

Den andre Big Ben

Whitechapel Bell Foundry fikk mulighet til å produsere den nye klokken. Klokken kunne da bli støpt i London, og utfordringene med logistikk på dårlige veier og langs sjøveien ville ikke kunne påvirke leveransen på samme måte som ved produksjon av den første klokken. Delene fra klokken ble støpt om, og den nye klokken ble nøye planlagt og dimensjonert etter de opprinnelige spesifikasjonene.

I oktober 1958 ble den nye klokken montert, men allerede i juli 1859 sprakk også denne klokken. Big Ben var da stille i fire hele år. De fire mindre klokkene i tårnet, som slår hvert 15. minutt, var allerede blitt montert. Den fjerde av klokkene, som vanligvis markerer det fjerde kvarteret, fikk da jobben med å slå hver time. Den fjerde klokken er den største av de fire, med en diameter på 1,8 meter og slår i tonen B.

Først i 1863 markerte Big Ben timeslaget igjen. Hammeren ble byttet ut med en lettere hammer, og klokken ble rotert cirka 90 grader for å unngå at hammerslaget kom på samme sted.

Etter de siste reparasjonene har klokken, med et få unntak, markert timeslagene i London.

Restaurering

Big Ben i 2019 med stilas under restaureringen.

21. august 2017 startet en større restaurering av klokketårnet og klokken. Big Ben skulle da kun slå ved større markeringer, og ikke hver time. En av de fire sidene som viser urskiven, har alltid vært synlig gjennom arbeidet. I desember 2021, etter fire års arbeid på tårnet, ble stillaset rundt klokketårnet fjernet, og klokken var klar for å markere inngangen til det nye året. I april 2022 ble alt av stillas fjernet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (4)

skrev Eline Slethei

Det står 2 plasser hvor høy den er. Hvilken stemmer????

svarte Eirik T. Bøe

Tårnet er 95 meter og klokken inne i tårnet er 2.3 meter høy, ganske røslige saker med andre ord.EmvhEirik

skrev Andreas Johnstad

Hvilke dato ble big ben ferdig laget og satt i bruk?

svarte Anne Marit Godal

Westminster brant i 1834 og i 1844 blei det bestemt at Parlamentet skulle ha et tårn med ei klokke. Klokka blei støpt i 1858 og uret installert i 1859.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg