Bergensbanen

Bergensbanen går i variert terreng med høyest liggende stasjon Finse 1222 moh. Det høyeste nivå 1237 moh. ligger inne i Finsetunnelen som ble åpnet i 1993. Bergensbanen har bortimot 200 tunneler. De lengste er Finsetunnelen mellom Finse og Hallingskeid med 10 300 meter, Trollkona mellom Dale og Bolstadøyri med 8043 meter og Ulriken mellom Arna og Bergen med 7670 meter. Den mest kjente er likevel Gravehalsen tunnel ved Myrdal som var ferdig som et presisjonsprosjekt med datidens tunnelbyggeteknikk i 1908.

Fra Hønefoss går banen over Sokna til Gulsvik gjennom den rasfarlige Lindelia som ble bygd om og lagt i tunneler i 1956. Gulsvik stasjon var fra 1908 til 1909 endestasjon for togene vestfra, og passasjerene ble transportert med båt til Krødern stasjon og jernbane derfra. Videre går banen gjennom Hallingdal forbi Nesbyen, Gol og Ål før oppstigningen mot Geilo og Hardangervidda begynner. Dette er tettsteder med sentral betydning for turisttrafikken foruten at de har betydelig lokal næringsaktivitet.

Gol ligger på høyde 207 moh, og over en strekning på 50 km med sterk stigning opp til Geilo har banen nådd et nivå på 794 moh. Geilo er primært et turistsentrum med lett adgang til fjellområdene og er i hovedsak bygget opp på turisme. Det samme gjelder de neste stasjonene Ustaoset og Haugastøl som begge ligger på 990 moh. Som nevnt ligger Finse på 1222 moh. og det betyr at banen på 100 km strekning fra Gol til Finse har steget 1015 meter. På Finse stasjon ligger Rallarmuseet som er et museum om byggingen av Bergensbanen.

Høyfjellstrekningen fra Ustaoset til Myrdal er værutsatt på vintertid med sne og vind. Store deler av strekningen er dekket til med sneoverbygg, og banelegemet er hevet slik at sneen ikke fokker seg til i sporet. Snerydding gjennomføres med roterende ploger. Fra Myrdal med sidelinje til Flåm, Flåmsbanen, går banen gjennom Gravhalstunnelen før den går nedover den bratte Raundalen og Mjølfjell frem til Voss. Her ligger stasjonen 57 moh. De opprinnelige stasjonsbygningene fra Roa til Voss ble tegnet ved Paul Dues arkitektkontor, de fleste av Paul Armin Due. Mange av dem har tydelig jugendstilpreg.

Forslaget om bygging av en jernbane mellom Oslo og Bergen ble første gang fremsatt av forstmester Hans Andreas Tanberg Gløersen i Bergensposten 24. august 1871. Artikkelen vakte betydelig oppsikt, og førte til en langvarig diskusjon om sporvidde og trasévalg. Etter vedtaket om bygging med normalspor, var smalsporet ikke lenger aktuelt ved jernbanebygging i Norge. Stortinget besluttet i 1894 at banen skulle føres østover fra Voss. Strekningen Voss–Gulsvik ble åpnet i 1908, og året etter fulgte Gulsvik–Hønefoss og Roa–Hønefoss. I året frem til strekningen Gulsvik–Hønefoss sto ferdig, gikk persontrafikken med båt fra Gulsvik til Krøderen og med Krøderbanen derfra til Vikersund og Randsfjordbanen. Spesielt byggingen av høyfjellsstrekningen mellom Mjølfjell og Geilo med datidens tekniske løsninger bød på store utfordringer.

Den høytidelige åpningen av Bergensbanen ble foretatt 27. november 1909 av kong Haakon 7., og han karakteriserte jernbanelinjen som «vårt slektledds storverk». I 1953 ble det besluttet å elektrifisere Bergensbanen, og etter etappevis fremføring ble banen åpnet for elektrisk drift 7. desember 1964.

Tanken om å forkorte linjen mellom Oslo og Bergen har vært fremme flere ganger, og i 1954 ble det dannet en komité som blant annet gikk inn for å erstatte den gamle linjen via Nesttun med en ny trasé Bergen–Arna–Tunestveit. Nyanlegget ble vedtatt av Stortinget i 1957, og den nye linjen som omfatter Ulriken-tunnelen, Arnanipa tunnel og Tunestveit tunnel ble tatt i bruk i 1964. Den nye traseen forkortet banen med omtrent 21 kilometer.

Før 1985 gikk Bergensbanen over Roa til Hønefoss. Etter hvert er all persontrafikk overført til banen over Drammen til Hønefoss. Også under andre verdenskrig gikk de fleste togene denne veien. Finsetunnelen, som ble tatt i bruk i 1993, forkortet banen med rundt fire kilometer. Den førte til at banens høyeste punkt til da, ved Taugevatn 1301 meter over havet, ble redusert til 1237 moh. inne i tunnelen.

Det er idag Vy, tidligere NSB, som har trafikken på Bergensbanen, og de hurtigste togene bruker rundt 6,5 timer mellom Oslo og Bergen. I flere tiår har det vært politisk dragkamp om å bygge Ringeriksbanen fra Sandvika til Hønefoss, noe som i all hovedsak vil være en lang tunnelstrekning. Dette prosjektet vil inngå i Bergensbanen og bety nesten en time kortere reisetid til alle stasjonene vest for Hønefoss. Regjeringen Solberg ga i 2017 grønt lys for prosjektet, men foreløpig er ingen konkrete vedtak gjort, og anlegget er satt på vent.

Bergensbanen hadde tidligere to sidelinjer: Hardangerbanen mellom Voss og Granvin og Flåmsbanen mellom Myrdal og Flåm. Banen Voss–Granvin på 27,5 kilometer ble åpnet i 1935. Persontrafikken ble innstilt i 1985, og banen ble helt nedlagt i 1988. Strekningen Voss–Palmafoss er beholdt som godsspor. Den 20,4 kilometer lange Flåmsbanen mellom Myrdal og Flåm innerst i Aurlandsfjorden ble åpnet i 1942 og elektrifisert i 1944. For å overvinne høydeforskjellen på 865 meter er Flåmsbanen lagt i store slyng og lange vendetunneler. Den har en maksimal stigning på 5,5 prosent, det vil si 55 meter stigning per 1000 meter; den største stigningen av alle norske jernbaner. Godstrafikken ble nedlagt i 1992. Flåmsbanen er nå en populær turistbane.

• jernbane

• Bane NOR: Bergensbanen
• NRK.no: Dokumentaren Bergensbanen minutt for minutt

• Aspenberg, Nils Carl (1999). Fra Roa til Bergen: historien om Bergensbanen, isbn 82-91448-28-0.
• Broch, Just (1932–1934). Av Bergensbanens historie, tre bind.
• Østlund, Jan Helge (2009). Bergensbanen: Mellom øst og vest i 100 år, 1909–2009. Aschehoug.