Arve Staxrud

Arve Staxrud ble født på familiegården Staxrud på Tingelstad i Brandbu prestegjeld som ett av ti barn. Han tok examen artium i 1898 og ble uteksaminert fra krigsskolen i 1901, visstnok som best i klassen og ble utnevnt til premierløytnant. I 1905 ble han uteksaminert fra Den militære høiskole og fikk kapteins grad i 1911. En stor del av hans militære tjeneste var som hjulrytter (på sykkel) i Infanteriet. I 1910 tjenestegjorde han i franske militære sykkelenheter, og han studerte i tillegg i Tyskland, Sveits og Italia.

I 1910 hadde Staxrud en lang artikkel i Norsk militært tidsskrift med tittelen «Hjulrytteravdelinger og deres anvendelse». Artikkelen bygget på hans erfaringer fra fire års tjeneste ved Nordenfjeldske hjulrytterkompani, hvorav de to siste som sjef, samt erfaringer han fikk under et tomåneders opphold ved et fransk hjulrytterkompani i Luneville.

I tillegg til det militære var Staxrud også interessert i landmåling, og han arbeidet for Norges geografiske oppmåling (NGO) om somrene i perioden 1903–1905. I 1906−1908 var han ansatt ved NGO med arbeid i Nord-Norge somrene 1905, 1907 og 1909. I 1906 fikk han anledning til å delta som topograf på Gunnar Isachsens ekspedisjon til Svalbard som var en del av fyrst Albert 1. av Monacos svalbardekspedisjon. Som forberedelse studerte han fotogrammetri sammen med Isachsen under professor Gerard de Geer ved Stockholms högskola. Etter ekspedisjonen ble han utnevnt til ridder av Monaco Ordre de Saint-Charles.

Staxrud deltok igjen på Isachsens svalbardekspedisjon i 1910, men mot slutten av året brøt han med Isachsen. Sammen med geolog Adolf Hoel, som hadde startet sine svalbardaktiviteter på Isachsens ekspedisjon i 1907, tok de i årene 1911−1914 over som felles ledere for de årlige ekspedisjonene. Ekspedisjonen i 1914 ble filmet av fotograf Paul Berge (1891−1969) og kopier ble solgt til det franske selskapet Pathé Frères som formidlet nyheter på kino.

I 1915 informerte Staxrud Hoel om at han begynte å bli lei av Svalbard og Nord-Norge, og ville jobbe mer i Sør-Norge. Han sendte Hoel et postkort som viste soldater med sine sykler på geledd for kongen og med påskrift om at han hadde det meget bra med nydelig vær og flotte omgivelser. Hoel fortsatte som leder av de årlige ekspedisjonene til Svalbard, som gradvis ble institusjonalisert som forløpere for dagens Norsk Polarinstitutt. Staxrud ble allikevel med igjen i 1919 og 1920.

I 1911 ble Staxrud involvert i en rettssak i Tromsø som kom til å vare i noen år. Den høsten ble han tildelt midler fra staten for å lede en redningsekspedisjon til Svalbard. En overvintrende fangstgruppe på fem menn i Øst-Svalbard hadde ikke blitt hentet som avtalt av sin utstyrsleverandør, Claus Andersen i Tromsø. De fikk ikke hjelp eller nye forsyninger verken i 1910 eller 1911. Tre av mennene var døde og de to overlevende var nære ved da Staxrud dro nordover. De to ble reddet av en selfangstskute før Staxrud ankom fangststedet, men han tok vare på fangstutbyttet på vegne av de overlevende og familiene til de døde.

Staxrud gikk ut offentlig i Tromsø og anklaget Andresen for å ha utstyrt fangstmennene altfor dårlig og mangelfullt og for ikke å ha hentet mennene hjem etter avtale. Han ble dermed en meget upopulær mann i Tromsø, hvor lokale stemmer oppfordret regjeringen til ikke å gi ham videre støtte for arbeid på Svalbard. Saken endte i rettssak som i februar 1918 gikk helt til Høyesterett. Andersen ble kjent skyldig i å ha levert for dårlig utrustning og i forsømmelse med hensyn til henting av fangstmennene. Staxrud tok initiativet til en ny lov av 6. august 1915 om tilsyn med overvintringsekspedisjoner til arktiske egner, som skulle bedre sikkerheten for fremtidige fangstmenn.

Mens saken om fangstmennene gikk sin gang, ble Staxrud involvert i en ny redningsaksjon på Svalbard. Igjen fikk han gjennomgå av ishavsmiljøet i Tromsø med beskyldninger om å være uegnet til å lede ekspedisjoner til øygruppen til tross for suksess både med de norske vitenskapelige ekspedisjonene og med redningsekspedisjonen etter de etterlatte fangstmennene i 1911.

Denne saken gjaldt den tyske løytnanten Herbert Schröder–Stranz (1884−1912) som planla en ekspedisjon gjennom Nordøstpassasjen i 1913, som den andre etter Adolf Erik Nordenskiölds første gjennomseiling i 1878−1879. En treningsekspedisjon ble planlagt til Svalbard i 1912, hvor Schröder–Stranz også ville undersøke den store isbreen på Nordaustlandet, igjen som den første etter Nordenskiöld i 1873. Skipet som skulle føre ekspedisjonen til Svalbard var Herzog Ernst med den tyske kapteinen Alfred Ritscher (1879–1963) og nordmennene August Stenersen (islos), Knut Stave (kokk) og matrosene Julius Jensen, Jørgen Jensen og Einar Rotvold. Ekspedisjonsgruppen besto i tillegg til Schröder–Stranz av August Sandleben, Richard Schmidt, Max Mayr, Christopher Rave, Walter Moeser, Hermann Rüdiger, Erwin Detmers og Wilhelm Eberhard.

Da Herzog Ernst ikke klarte å forsere drivisen frem til Nordaustlandet, ble Schröder–Stranz, Sandleben, Schmidt og Mayr satt av på isen med alt av nødvendig utstyr, inkludert en lettbåt, tre kajakker og åtte sledehunder. De ble aldri mer sett, og det ble antatt at de hadde havarert i drivisen. Imidlertid ble en leirplass etter minst tre menn funnet på nordkysten av Nordaustlandet i 1937 som antakelig var etter denne gruppen. Noe mer informasjon eller rester er ikke blitt funnet.

Resten av gruppen skulle vente på de fire i Sorgfjorden, hvor det sto et hus etter en svensk vitenskapelig ekspedisjon i 1899. Ekspedisjonen hadde startet altfor sent på året, og i september ble det klart at Herzog Ernst og de elleve mennene gikk en overvintring som ikke var planlagt i møte. Samtidig som det ble gjort diverse forsøk i mindre grupper på å ta seg over land etter hjelp, ble det satt i gang hektisk virksomhet lengre sør for å redde ekspedisjonen. Flere grupper forsøkte seg på leting og eventuell redning.

Staxrud ble bedt av blant andre Fridtjof Nansen om å hjelpe, og han fikk organisert en ekspedisjon med reinsdyr og sledehunder i april 1913. Rave og Rüdiger ble reddet fra huset i Sorgfjorden, og det ble gjort forsøk på å finne flere av gruppen som nå var spredt. Den 3. juni foretok Staxrud en ny ekspedisjon nordover for å lete mer etter Schröder–Stranz og de tre andre, men uten å finne livstegn fra dem.

Resultatet av Staxruds og de andre unnsetningsforsøk ble at 7 av de opprinnelige 15 menn ble reddet, inkludert 4 av det norske skipsmannskapet. Som tilleggsresultat fikk topografen Staxrud befart et område av Spitsbergen som ikke var kjent fra før.

I januar 1922 var Staxrud oppført i Høgskulebladet som timelærer ved Vestuppland Folkehøgskule, hvor han jobbet i årene 1916−1920 og videre som gymnastikklærer til 1928. Samtidig med denne siste oppgaven var han i 1924−1930 også lærer ved Brandbu middelskule. I august 1931 ble han utskjelt i avisen Hadeland for å være mot den norske annekteringen av en del av Nordøst-Grønland.

Staxrud døde på Brandbu i 1933, 51 år gammel. Han etterlot sin kone Kjerstine (1892–1976) og to barn. I tillegg står det etter ham en stor innsats for tidlig kartlegging på Svalbard.

• ekspedisjoner i Arktis
• forskning på Svalbard
• Svalbard

• Barr, Susan (2003): Norway – A consistent polar nation? Analysis of an image seen through the history of the Norwegian Polar Institute, Frammuseet, Oslo
• Tahan, Mary R. og Lüdecke, Cornelia (2024): Stranded at the Top of the World. A Story of Exploration and Heroic Rescue in the Arctic, Springer