Arno Breker

Arno Breker var en tysk billedhugger. Han arbeidet i en klassisistisk, heroisk stil. Breker var en hovedrepresentant for den offisielle kunsten i det nazistiske Tyskland.

Breker var først utdannet i Düsseldorf og deretter i Paris. Der ble han kjent med blant annet Charles Despiau og Aristide Maillol. Han bodde i Paris fra 1927 til 1933, deretter et år i Roma, før han slo seg ned i Berlin. Hans kunst var inspirert av antikkens idealer, som fikk en renessanse under nyklassisimen i 1920- og 1930-årene. Hans idealfremstillinger av kraftige, atletiske menn appellerte til lederne innen NSDAP (det tyske nazipartiet). Han ble kalt «den tyske Michelangelo» og fikk etter hvert posisjonen som Nazi-Tysklands og Adolf Hitlers favorittbilledhugger.

Breker fikk et slott og et digert atelier, hvor han kunne bruke krigsfanger som arbeidere. I perioden 1937 til 1945 var han professor og direktør ved kunstakademiet i Berlin, og utførte en mengde skulpturer, portretter og bygningsutsmykninger.

Etter krigens slutt ble han, til tross for sin privilegerte stilling i nazi-tiden, kun betraktet som en medløper, og etter hvert nesten glemt. Fra cirka 1960 gjenopptok han sitt virke som billedhugger, nå i mindre skala og for det meste med portrettbyster utført i samme klassisistiske stil som tidligere. Av arbeidene hans fra nazi-tiden ble cirka 90 prosent ødelagt i etterkrigstiden.