Arkitektur i Storbritannia

Til de tidligste eksempler på britisk arkitektur hører spredte steinanlegg som gravkamrene ved Maes Howe på Orknøyene og Stonehenge nord for Salisbury. De første er fra den yngre delen av steinalderen, mens Stonehenge ennå ble utbygd i bronsealderen (cirka 1500 fvt.). Fra jernalderen (cirka 500 fvt.) er det blant annet bevart en rekke bygdeborger og andre forsvarsanlegg av stein. Til disse hører La Tène-kulturens borganlegg i Sørvest-England og Cornwall (200-tallet fvt.) og de sirkulære forsvarstårn, brochs, i Skottland og på øyene utenfor (cirka 200 fvt.–200 evt.). Fra den romerske perioden (43–410) finnes rester etter en lang rekke byer og anlegg. Til periodens arkitektur hører også befestningene langs provinsens nordlige grense, i første rekke Hadrians mur i Northumberland (122–208).

• antikken
• jernalderen

Med invasjonene på 500- og 600-tallet fra Nederland og Tyskland startet den angelsaksiske perioden i engelsk arkitektur. En annen viktig kulturimpuls kom fra Irland. Fra 600-tallet er det funnet rester etter flere klosteranlegg som har vært bygd etter irsk mønster med små steinhytter tilknyttet kirke og andre fellesfunksjoner. Også de første kjente regulære kirkebygg er fra 600-tallet. Parallelt med steinkirkene har det også vært trekirker i England. I Greensted i Essex er det bevart rester av en kirke som opprinnelig har hatt vegger av jordgravne stolper, og som kan dateres til tidlig på 1000-tallet. Konstruksjonsmessig er den en forløper for norske stavkirker.

Med den normanniske invasjonen i 1066 fikk normanniske stil innpass i britisk arkitektur. I hovedsak tilsvarer denne romanske stil, men har også enkelte spesielle kjennetegn som de dekorative sikksakkbånd. Perioden er preget av stor byggeaktivitet som blant annet medførte at de fleste katedraler og klosterkirker ble ombygd. En britisk nyskapning var ribbehvelvet, som første gang ble tatt i bruk i den normanniske katedralen i Durham (1093–cirka 1130). Et eksempel på skotsk normannisk arkitektur er klosteret i Dunfermline i Fife (cirka 1150).

• normannisk – stil

De tidligste eksempler på gotisk arkitektur i England er arbeider av cisterciensermunker (cirka 1130–1160). Som de første monumenter fra den engelske versjonen av stilretningen, early English, regnes imidlertid katedralene i Wells (cirka 1180) og Lincoln (cirka 1192). Et høydepunkt innen stilretningen er katedralen i Exeter (cirka 1300). Den gotiske arkitekturen kom noe senere i Skottland. Sentrale monumenter fra perioden er blant annet katedralen i Glasgow (1233–) og Elgin-katedralen i Morayshire (cirka 1270).

• gotikk

Britiske festninger fra 1000- og 1100-tallet bestod i hovedsak av et sterkt sentraltårn, keep, omgitt av en ringmur, for eksempel Tower i London (1078–). I Skottland er steinfestninger kjent fra slutten av 1100-tallet, men uten sentraltårn. Korstogene førte til at sentraltårnet ble erstattet av en rekke mindre tårn langs murene. Eksempler på dette er utvidelsen av Tower (1200- og 1300-tallet) og en serie festninger i Wales fra slutten av 1200-tallet.

I kirkearkitekturen markerer slutten av 1200-tallet overgangen fra early English til decorated style. Dette er en videreføring av den engelske gotikken. Omkring 1330 vant perpendikularstilen innpass i engelsk arkitektur. Et hovedverk er koret i katedralen i Gloucester (1337–1357), men stilretningen var ennå aktuell på 1500-tallet, hvor et hovedverk er Henrik 7s kapell i Westminster Abbey (1503–cirka 1512). Skotsk kirkearkitektur fra høy- og senmiddelalderen har trekk til felles med den kontinentale arkitektur. For eksempel har Melrose-klosteret i Roxburghshire (1300- og 1400-tallet) flere likhetspunkter med franske klostre.

Til de bevarte delene av britisk middelalderarkitektur hører også en rekke profane byggverker. I en særstilling står de engelske haller der overdekkingen ofte er gjort i form av såkalt hammerbeam-konstruksjon som muliggjør store spenn utelukkende ved bruk av tre, for eksempel Westminster Hall i London (cirka 1395). Også flere kirkebygninger har tilsvarende takkonstruksjon. Et hovedverk innen skotsk profan middelalderarkitektur er den store hallen i Borthwick Castle i Midlothian (cirka 1430).

• middelalderen

De første eksempler på engelsk renessansearkitektur er fra cirka 1550. I England ble stilretningen kombinert med elementer fra decorated style og hollandsk renessanse og blir betegnet som Elizabethan etter Elizabeth 1. Et sentralt monument fra perioden er Hardwick Hall i Derbyshire (1591–1597). Stilretningen ble i hovedsak ført videre under Jacob 1 under betegnelsen Jacobean. Et hovedmonument er Hatfield House i Hertfordshire (1603–1612). Perioden representerer også en rik fase i skotsk arkitektur. Et viktig monument er Huntly Castle i Aberdeenshire (1602–).

• renessanse – arkitektur

Stort sett er britisk arkitekturhistorie preget av gradvise endringer og et markant konservativt innslag, i første rekke i forhold til middelalderens arkitektur. En virkelig revolusjon dannet imidlertid det Palladio-inspirerte Queen's House i Greenwich (1616–cirka 1635) av Inigo Jones, som med et slag innførte klassisismen. I arbeidene til Jones' etterfølgere ble hans strenge klassisisme noe myknet opp. Et eget skotsk innslag i arkitekturen på 1600-tallet er de reformerte kirkebygg. De ble gjerne bygd som store hallkirker uten skille mellom skip og kor. Et sentralt monument er Canongate Church i Edinburgh (1688–1690).

I England ble den klassisistiske arkitektur først virkelig akseptert gjennom arbeidene til Christopher Wren. I første rekke er Wren kjent for sine mange kirkebygg. Et hovedverk er gjenreisingen av Saint Paul's Cathedral i London etter brannen i 1666. Det tok også tid før det klassisistiske formspråket ble akseptert i Skottland. Et tidlig eksempel er Holyrood House i Edinburgh av arkitekten William Bruce (1671). Wrens middelalderpåvirkede klassisisme ble ført videre av hans elev Nicolas Hawksmoor, som blant annet stod for Christ Church i Spitalfields (1714–1729), og John Vanbrugh, som blant annet var arkitekt for Blenheim Palace i Oxfordshire (1705–1724).

Parallelt med dette arbeidet imidlertid en gruppe arkitekter i en stil som lå langt nærmere Jones' palladianske klassisisme. Til disse hørte blant andre Colen Campbell, som utgav arkitekturlæreboken Vitruvius Britannicus (1715), og Lord Burlington, som blant annet tegnet Chiswick House i London (cirka 1725) etter mønster av Palladios Villa Rotunda. I noe enklere utforming blir tidens klassisisme gjerne betegnet som Queen Anne.

Rundt 1750 fulgte en kort periode med rokokkoinspirerte interiører før Robert Adams klassisisme ble toneangivende innen denne delen av arkitekturen. Også hans arbeider hadde imidlertid et visst gotisk preg. Et av hans hovedverker er Kenwood i London (cirka 1765–1769). Georgian Style førte den moderate klassisismen videre i arkitekturen. Til arkitektene bak stilretningen hører blant andre John Wood d.y., som tegnet Royal Crescent i Bath (1767–1775).

• klassisisme arkitektur
• rokokko – arkitektur

I en klasse for seg står den eksentriske arkitekten John Soane, som blant annet tegnet bygningen i Lincoln's Inn Fields i London (1812–1813), som nå huser John Soane-museet. Stilmessig hører hans arbeider til klassisismen, men har også trekk som hører til romantikken. En annen representant for romantikken var arkitekten John Nash, som blant annet skapte planen for Regent's Park og Regent Street i London (1811–), der han også foregrep ideen om hagebyen.

• romantikken – arkitektur

I britisk arkitekturhistorie tilsvarer betegnelsen Victorian i hovedsak vår historisme. Fremtredende arkitekter var blant andre Charles Barry og A. W. N. Pugin, som sammen stod for Houses of Parliament i London (1835–1860), og George G. Scott, som foruten en rekke nygotiske kirker også tegnet Utenriksdepartementet i London etter forbilde av italienske renessansepalasser (1862–1875). I skotsk arkitektur holdt man lenger fast ved de klassisistiske idealer. Universitetet i Edinburgh (1825–) av Thomas Hamilton er et av de fremste gresk-klassisistiske anlegg i Storbritannia.

• historisme
• nygotikk

Parallelt med historismen fant det også sted en industriell revolusjon i Storbritannia som førte til et omfattende nyttebetonet byggeri, som i stor grad var preget av rasjonell planlegging og bruk av teknologiske nyvinninger. Til de sentrale monumenter fra perioden hører blant annet ingeniøren Thomas Telfords jernbroer, for eksempel hengebroen over Menai Strait i Wales (1819–1826). Til verdensutstillingen i 1851 konstruerte Joseph Paxton det revolusjonerende glasshuset Crystal Palace i Hyde Park i London, senere flyttet og ødelagt av brann.

I spenningsfeltet mellom historismen og industrialismen vokste det frem en bevegelse blant arkitekter og kunsthåndverkere for enkelhet og «ærlig» bruk av materialer. Den fremste eksponent for dette var William Morris. Innen arkitekturen fikk hans ideer særlig betydning for den begynnende villabebyggelse. Fremtredende arkitekter var blant andre Philip Webb og Richard N. Shaw. Forbilder for den nye villa-arkitekturen fant man blant annet i den tradisjonelle britiske byggeskikken.

Den tradisjonelle engelske byggeskikken er den eldre gårdsbebyggelse og den eldre bebyggelse i de mange landsbyer. Byggematerialet er stein, tegl eller bindingsverk med leireklint ifyll – alt etter hvilke materialer omgivelsene har budt på. Takformen er sadeltak. En spesiell britisk byggeteknikk er cruck construction, der krumvokste eikestokker parvis er stilt sammen så de danner hovedkonstruksjonen både i vegger og tak. Mye av den tradisjonelle bebyggelsen består av long houses, der bolig og buskap er plassert under samme tak. I Skottland består den tradisjonelle bebyggelsen stort sett av murte steinhus. Takformen varierer noe og karakteriserer de ulike regionenes byggeskikk. Lengst sør – og i Nordøst-Irland – finner man Dalriada-huset med murte gavler og sadeltak, mens den tradisjonelle hustypen på øyene i nord er de såkalte black houses, upussede hus med valmet tak som hviler midt på tykke jordmurer.

Den engelske villabebyggelsen på 1800-tallet er en forutsetning for britisk art nouveau, slik den først og fremst viser seg i den såkalte Glasgow-skolen. Særlig arbeidene til Charles Rennie Mackintosh, for eksempel Glasgow School of Art (1897–1899 og 1907–1909), fikk innflytelse i Europa, spesielt i Østerrike. Også Edwin Lutyens villaer viser britisk art nouveaus nære tilknytning til britisk håndverkstradisjon. Sammen med Ebenezer Howards ideer la denne Morris-inspirerte retningen grunnlaget for den engelske hagebyen, slik den ble realisert av Baillie Scott og Raymond Unwin i Hampstead Garden helt i begynnelsen av 1900-tallet.

Det samtidige engelske byhuset var stadig preget av 1800-tallets stilkopiering, og heller ikke andre større bygninger viste tegn til påvirkning av de nye ideene som brøt frem ellers på kontinentet. Noe helt for seg selv er J. F. Bentleys Westminster Cathedral (1895–1903) oppført i en slags romansk bysantinsk stil i opposisjon til den rådende gotiske kirkearkitekturen. Impulser til en fornying av britisk arkitektur ble hentet først og fremst i Sverige og Nederland. Særlig ble Ragnar Östbergs og W. M. Dudoks rådhus, henholdsvis i Stockholm og Hilversum, beundret for bruken av tegl, og som eksempel på fornying av en nasjonal tradisjon. Dette viste seg hos Giles G. Scott i hans mange universitetsanlegg, og fremfor alt i utformingen av Battersea kraftverk i London (1934). Charles Holden hadde den samme respekt for tradisjonen fra Arts and Crafts Movement, men blant annet undergrunnsstasjonene han tegnet på Piccadilly Line (1933–1937) er klassisistiske i formoppbyggingen.

• landskapsarkitektur i Storbritannia