Argentinas samtidshistorie

Det var flere årsaker til den økonomiske krisen. Viktigst var kanskje fastkurspolitikken innført av Menem i 1991 for å få kontroll med hyperinflasjonen, som i 1990 var på 2314 prosent. Den knyttet vekslingskursen på pesoen til amerikanske dollar i forholdet 1:1. Det som mange velstående argentinere ser tilbake på som en velmaktstid, ettersom den sterke pesoen gjorde det mulig for mange argentinere å reise på ferie utenlands og ha tilgang på importerte luksusvarer, ble etter hvert en katastrofe for landet. Fastkurspolitikken lyktes med å få bukt med inflasjonen, men førte til en altfor høy kurs på pesoen, noe som i sin tur gjorde at argentinsk økonomi ikke var konkurransedyktig og at handelsbalansen ble radikalt svekket. Den nyutnevnte presidenten Duhalde gjennomførte i januar 2002 en kraftig devaluering av pesoen, som dermed falt med hele 70 prosent. Målt i amerikanske dollar mistet argentinerne over halvparten av sine verdier. Dette medførte imidlertid en kraftig forbedring i landets konkurranseevne. Prisen på argentinske varer på det internasjonale markedet ble halvert og prisen på importvarer i Argentina ble doblet. Denne devalueringen la grunnlaget for at landet kunne komme seg ut av krisen.

En viktig relatert årsak til krisen var landets enorme utenlandsgjeld. For å opprettholde valutakoblingen og støtte økonomien, ble det tatt opp store lån for å dekke vedvarende budsjettunderskudd, som i sin tur førte til en kraftig økning i landets offentlige gjeld i en situasjon med stigende renter. Dette kulminerte i desember 2001 da Argentina erklærte midlertidig stans i betaling av renter og avdrag, noe som ble forlenget da Duhalde kom til makten i januar året etter. Devalueringen medførte at utenlandsgjelden, som var tatt opp i dollar, ble tredoblet omregnet i pesos og ble dermed umulig å betjene.

Menems nyliberale økonomiske politikk på 1990-tallet hadde vært sterkt medvirkende til den dype økonomiske krisen som rammet landet. Tillit i internasjonale finansmarkeder og evne til å tiltrekke seg utenlandsk kapital hadde vært sentralt i denne politikken. Devaluering og betalingsstans førte til en drastisk reduksjon i tilgangen på utenlandsk kapital, og en klar kursendring i økonomisk politikk. Økonomien ble nå gradvis organisert rundt produksjon og eksport av genmodifisert soya, en avling som først ble introdusert i 1996 og senere spredte seg raskt, og etter få år gjorde Argentina til verdens tredje største soyaprodusent og Kina til landets viktigste handelspartner i 2020. Den genmodifiserte soyaen ble ansett som en ideell avling, ettersom praktisk talt alt gikk til eksport enten direkte eller foredlet (mel, olje, biodiesel), etterspørselen var høy og prisene likeså. Den påvirket ikke forholdet mellom matvarepriser og arbeiderlønninger, noe som tidligere alltid hadde vært et problem og gjenstand for folkelige protester i Argentina, fordi prisene på korn og kjøtt som både var hovedingrediensene i argentinernes kosthold og landets viktigste eksportprodukt varierte i forhold til prisene på verdensmarkedet.

Eksportdrevet vekst kjennetegnet Kirchners økonomiske gjenreisningsprosjekt. Det forutsatte en sterk satsing på en globalt konkurransedyktig moderne landbrukssektor der genmodifisert soyaproduksjon skulle spille en nøkkelrolle. Økte inntekter fra eksportskatt på landbruksprodukter, som ble gjeninnført etter at den hadde blitt fjernet under Menem, ble brukt til å fremme inkluderende vekst og omfordeling blant annet gjennom subsidier og sosiale programmer for fattigfolk. Dette skapte en bred folkelig støtte for en venstredreining av politikken.

I Kirchners regjeringsperiode (2003–2007) vokste bruttonasjonalprodukt per innbygger med 29 prosent, det dobbelte av gjennomsnittet for Latin-Amerika i samme periode. Verdensbanken rapporterte også at Argentina var det landet i Latin-Amerika som i størst grad oppnådde en inkluderende vekst som reduserte ulikhetene og minsket fattigdommen. Inntektene til de fattigste 40 prosent av befolkningen vokste med 11,8 prosent per år, godt over gjennomsnittet i resten av befolkningen som var på 7,6 prosent. Argentina fikk også forhandlet fram en nedbetalingsavtale som reduserte renter og avdrag på utenlandsgjelden med rundt 50 prosent.

Kirchners presidentperiode innebar også en kursendring når det gjaldt menneskerettigheter, særlig når det kom til oppgjøret med diktaturperioden i 1976–1983. Kongressen annullerte lover som beskyttet militærdiktaturets overgripere fra å bli stilt for retten. Argentina signerte også Konvensjonen om ikke-anvendelse av foreldelsesfrister for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

I 2006, ved 30-årsmarkeringen for militærkuppet i mars 1976 der Isabel Perón ble avsatt, besluttet regjeringen å åpne alle juntatidens arkiver, med opplysninger om de mellom 10 000 og 30 000 personene som fortsatt har status som «forsvunnet», og som antas å være drept av militæret under diktaturet. Disse tiltakene medførte spenninger i forholdet mellom regjeringen og militæret, som hadde begått de aller fleste drapene og overgrepene. Kirchner gjenopptok oppgjøret med militærdiktaturets menneskerettighetsbrudd som ble igangsatt av President Raúl Alfonsín på 1980-tallet, og lagt på is under President Menem.

Den folkelige oppslutningen om Kirchner ble bekreftet i parlamentsvalget i 2005 hvor hans allianse Frente para la Victoria fikk rent flertall både i senatet og deputertkammeret. Men Kirchners politiske strategi bidro til å svekke de politiske partiene, og deler av peronistpartiet gikk i opposisjon, mens han fikk støtte fra deler av opposisjonspartiet URC, de såkalte Radicales K.

Dette nederlaget markerte et vendepunkt i Kirchner-Fernández-perioden. Regjeringen kunne ikke fortsette å øke skattetrykket for å dekke sine utgifter, og økonomien ble svekket av nedgang i råvareprisene som en konsekvens av den internasjonale finanskrisen i 2008. Fernández de Kirchner-regjeringens politikk hvilte etter dette i økende grad på kortsiktige løsninger som utsatte problemene og bidro til å undergrave landets institusjoner. Fernández sin oppslutning hos det argentinske folk var imidlertid fremdeles stor og hun vant presidentvalget i 2011 suverent med over 50 prosent av stemmene, mens beste motkandidat kun fikk 12 prosent. I andre regjeringsperiode mistet Fernández gradvis sin popularitet. Hennes konfronterende stil og retorikk mot opposisjonen, mot mediene og mot deler av næringslivet, førte til en sterk polarisering mellom hennes tilhengere og motstandere. Fernández ble anklaget for maktkonsentrasjon, korrupsjon og nepotisme.

På samme måte som sine peronistiske forgjengere, Juan Domingo Perón og Carlos Menem, viste Kirchner og Fernández de Kirchner liten respekt for maktfordelingsprinsippet. Et eksempel er forholdet til høyesterett. I 1990 utvidet Menem antallet høyesterettsdommere fra fem til ni for å kunne utnevnte fire lojale dommere. Kirchner/Fernández de Kirchner brukte riksrettstiltale og trusler om dette på en måte som fikk fire høyesterettsdommere til å trekke seg, for deretter å utnevne fire nye lojale. Et annet eksempel er ekteparets manipulering av offentlig statistikk for å skjule en økende inflasjon. Dette skapte uforutsigbarhet, svekket tillit til offentlige myndigheter og undergravde en av de sentrale suksessfaktorene i den økonomiske politikken; den lave vekslingskursen som gjorde landet mer konkurransedyktig.

Mauricio Macris hovedfokus var å få økonomien på fote igjen. Hans viktigste verktøy i så måte var å fjerne statlige reguleringer og inngripen som han mente virket mot sin hensikt. Blant de viktigste tiltakene var å oppheve valutakontrollene, innføre flytende valutakurs og fjerne eksportkvoter på hvete og mais. Kvotene hadde blitt innført av Fernández de Kirchner for å bedre matsikkerheten nasjonalt.

Regjeringen søkte også å gjenvinne tillit hos internasjonale banker og investorer. En drøy måned etter innsettelsen deltok Macri på World Economic Forums årlige møte i Davos for å signalisere en ny økonomisk kurs for omverdenen. Det var da elleve år siden Argentina sist hadde deltatt på dette møtet. Han fikk også framforhandlet en avtale med de såkalte gribbefondene, som hadde spesialisert seg på å kjøpe utenlandsgjeld billig av andre kreditorer og deretter bruke forskjellige juridiske og politiske virkemidler for å kreve tilbake gjeldens fulle verdi. Dette gjorde han for å gi Argentina tilgang til internasjonale finansmarkeder. Den økonomiske nedgangen fortsatte i 2016, men i 2017 så situasjonen bedre ut. Økonomien vokste med 2,7 prosent, mens det var lite framgang å spore når det gjaldt inflasjonen. Tegnene til oppgang var uansett nok til at regjeringskoalisjonen styrket seg betraktelig ved parlamentsvalget i 2017.

Det var særlig to hendelser i 2018 som bidro til en ny økonomisk krise. For det første ble landet rammet av langvarig tørke, som førte til avlingssvikt og en kraftig nedgang i eksportinntektene fra landbruket. For det andre satte Sentralbanken i USA opp renten fra 0,25 til 2,0 prosent. Dette gjorde det dyrere for Argentina å betjene utenlandsgjelden sin, og frykten for at landet på ny skulle misligholde gjelden førte til at investorer begynte å trekke seg ut.

For å redde landet ut av krisen fikk Macri framforhandlet en redningspakke fra Det internasjonale pengefondet på 50 milliarder dollar. Dette var da den hittil største redningspakken i landets historie. Denne krisepakken var svært upopulær i befolkningen, som hadde liten tillit til pengefondet på grunn av dets rolle i den økonomiske krisen i 2001. For å hindre kapitalflukt satte den argentinske sentralbanken renta opp til 60 prosent, noe som gjorde at både bedrifter og husholdninger fikk vansker med å betjene sine lån. Redningspakken fra pengefondet hjalp Argentina til å unngå mislighold av utenlandsgjelden, men den fikk ikke landet ut av krisen. Valgkampen i 2019 ble preget av den vedvarende økonomiske krisen, som medvirket sterkt til at Macri måtte se seg slått med klar margin av peronisten Alberto Fernández.

Fernández styrte med en koalisjonsregjering som besto av flere partier, inkludert hans eget – Peronistpartiet, og andre grupper som var en del av «Frente de Todos» (Fronten for Alle). Dette skapte politisk splittelse og problemer med å få gjennomført flere foreslåtte reformer. Forholdet til hans visepresident var også anstrengt og bidro til å gjøre ledelsen av koalisjonen vanskelig. Stadige reforhandlinger med Det internasjonale pengefondet om utenlandsgjelden, mangel på utenlandsk valuta og en omfattende tørke i 2022 og første halvdel av 2023, bidro til ytterligere forverring av den økonomiske krisen. Da Fernández inntok presidentstolen var inflasjonen på 53 prosent per år og fattigdommen lå på 35,5 prosent. I juni 2023 hadde årlig inflasjon steget til 115 prosent og fattigdommen til 39,2 prosent. Den synkende populariteten til Alberto Fernández og maktkampen med egen visepresident førte til en betydelig handlingslammelse i regjeringen.

Den kanskje mest oppsiktsvekkende hendelsen i Fernández' regjeringsperiode var at Argentina som første land i Latin-Amerika legaliserte fri abort inntil uke 14. Kampen for fri abort hadde pågått i noen år. Allerede i 2015 oppsto bevegelsen #NiUnaMenos som satte fokus på vold mot kvinner. Denne feministbevegelsen satte kjønnsdiskriminering høyere opp på den politiske agendaen og engasjerte seg etter hvert også i kampen for fri abort. På dette tidspunktet var abort kun tillatt hvis mors liv og helse var i fare eller hvis graviditeten var et resultat av voldtekt. I 2018 fikk et lovforslag om selvbestemt abort flertall i deputertkammeret, men ble nedstemt i senatet. I 2020 ble det godkjent i begge kamre.

Politisk har Milei blitt beskrevet som en høyreorientert libertarianer, populist og tilhenger av laissez-faire kapitalisme. Han har ikke ligget på latsiden når det gjelder sine valgløfter om å krympe statsapparatet og redusere offentlige utgifter. På grunn av manglende støtte i Kongressen har han utstedt en rekke nøddekreter for å unngå å bli nedstemt, noe som har skapt sterke reaksjoner. Noe av det første han gjorde etter at han tiltrådte var å legge ned Departementet for kvinner, kjønn og likestilling. Etter hvert har antall departementer blitt redusert fra 18 til 9. Dette har gått ut over områder som kultur, utdanning, vitenskap, teknologi og innovasjon, miljø og bærekraftig utvikling, og et stort antall offentlige ansatte har mistet jobben. Han har også redusert sosiale ytelser, blant annet utbetalinger til fattige barnefamilier og pensjoner til tidligere statsansatte. Reaksjonene fra de som blir rammet har ikke latt vente på seg; streiker og demonstrasjoner er daglig kost. Studentdemonstrasjonene for å protestere mot kutt i universitetssektoren samlet bortimot én million mennesker og ble slått hardt ned på. Da pensjonistene demonstrerte mot nedskjæringene, ble de møtt med tåregass og vannkanoner.

Mileis har så langt klart å stabilisere visse økonomiske indikatorer og redusere inflasjonen, men den har også skapt store sosiale og politiske utfordringer. Hans forslag til økonomiske reformer førte i utgangspunktet til økt oppslutning. I januar 2024, like etter innsettingen, hadde Milei over 60 prosent oppslutning. Etter hvert har en rekke kontroverser og sosiale spenninger bidratt til en nedgang i populariteten som nå ligger på godt under 50 prosent. Til tross for nedgangen opprettholder Milei betydelig støtte, spesielt blant visse deler av befolkningen. Den økende misnøyen gjenspeiler imidlertid en misnøye som kan påvirke det neste parlamentsvalget i oktober 2025.

Nestor Kirchners valgseier i 2003 sammenfalt med starten på den nye venstrebølgen i Latin-Amerika. Kirchner kom til makten fem måneder etter at den venstreorienterte politikeren Luiz Inácio Lula da Silva inntok presidentstolen i Brasil, som den første fra det brasilianske arbeiderpartiet PT. Den nye venstrebølgen medførte en styrking av det regionale samarbeidet i Sør-Amerika, i opposisjon til USAs og de internasjonale finansinstitusjonenes makt og innflytelse.

I 2005 avholdt Organisasjonen for amerikanske stater (OAS) Det fjerde amerikanske toppmøtet i argentinske Mar de Plata, og dette toppmøtet markerte et vendepunkt. Det ble tydelig at USAs prosjekt om et amerikansk frihandelsområde (Free Trade Area of the Americas) ikke hadde noen politisk framtid, og at båndene mellom de søramerikanske landene var styrket. Argentina satset på handelssamarbeidet Mercosur framfor frihandelsavtaler med de rike landene i nord. Videre spilte Argentina en viktig rolle i samlingen av de søramerikanske landene i organisasjonen UNASUR i 2008. Organisasjonen tok sikte på å bli et alternativ til OAS, hvor USAs dominerende posisjon ble sett på som et problem av mange søramerikanske land. Néstor Kirchner ble UNASURs første generalsekretær i 2010.

Mens tilhengerne av Argentinas utenrikspolitikk under Kirchner-Fernández legger vekt på skiftet av fokus fra nord til sør, mener kritikerne at det var konflikt og isolasjon som preget politikken. Kirchner og Fernández hadde begge en tendens til å se utenrikspolitiske konflikter som en mulighet til å spille på nasjonalfølelse og dermed styrke egen oppslutning på hjemmebane. De andre landene i Mercosur klagde gjentatte ganger over Argentinas manglende samarbeidsvilje.

I 2002 var mislighold av utenlandsgjelden og devaluering Argentinas beste alternativ for å komme seg ut av den økonomiske krisen. Men ulempene forbundet med dette alternativet var åpenbare. Argentina ville måtte klare seg uten utenlandske investeringer som økonomisk drivkraft i de påfølgende årene. Internasjonale banker og investorer ville ha liten interesse for et land med en stor ubetalt gjeld. Det var derfor viktig for Argentina å forhandle fram en avtale med kreditorene. I 2005 aksepterte 76 prosent av kreditorene en nedskriving av gjelden. Argentina betalte også ned all gjeld til Det internasjonale pengefondet i 2006, og frigjorde seg dermed fra fondets betingelser og krav.

I 2010 fikk Argentina framforhandlet en ny avtale med kreditorene, og 93 prosent av utenlandsgjelden var dermed restrukturert. Problemet var at de resterende 7 prosent var blitt kjøpt opp av gribbefond. I 2012 vant gribbefondene fram i en domstol i USA, som fra 2014 forbød Argentina å betale avdrag til de 93 prosent av kreditorene landet hadde oppnådd enighet med, så lenge de resterende 7 prosent ikke gikk med på vilkårene.

Mauricio Macris valgseier i 2014 innebar en snuoperasjon både når det gjaldt søramerikansk integrasjon og utenlandsgjeld. Den markedsliberalistiske kursendringen gjorde det nødvendig å komme til enighet med gribbefondene. Gjennom direkte forhandlinger fremmet av Macri-regjeringen, med fullmakt fra Kongressen, gikk Argentina i mars 2016 med på en avtale som ga fondene en avkastning på over 1000 prosent. Kreditorer som hadde vært i tvist fikk sin betaling, og landet kom inn på det internasjonale finansmarkedet igjen.

Fokus for de internasjonale relasjonene ble også i større grad rettet mot USA, EU og den frihandelsorienterte Stillehavsalliansen (Chile, Peru, Colombia og Mexico), på bekostning av Mercosur og søramerikansk integrasjon.

Med Alberto Fernández ble det nok en omrokkering i utenriksrelasjonene i samme retning, men noe mer moderat enn tidligere under Kirchner/Fernández de Kirchner-perioden.

Etter at Javier Milei kom til makten i 2023 har Argentinas forhold til omverdenen igjen endret seg radikalt. Milei har etablert et nært forhold til USA og den nåværende Trump-administrasjonen. I november 2024 var han den første utenlandske statslederen som møtte den nyvalgte presidenten på Mar-a-Lago, og Trump har kalt ham sin «favorittpresident». Utenrikspolitikken har skapt konflikter med flere land i regionen, særlig Brasil, Colombia og Venezuela, noe som har påvirket regional handel og fjerner Argentina fra regionale organisasjoner som CELAC og UNASUR. Forholdet til Kina er mer komplisert. Kina er Argentinas viktigste eksportdestinasjon og må derfor behandles med varsomhet, samtidig som USA ikke ser med blide øyne på den sterke avhengigheten landet har til Kina.

Milei uttrykker stor skepsis til visse internasjonale organisasjoner og har i likhet med USA annonsert at han vil trekke Argentina ut av WHO og Parisavtalen. Dette, i likhet med en rekke andre forslag, blir vanskelig å realisere ettersom de må godkjennes av Kongressen hvor Milei er i klart mindretall.