I 1943 ble oberst Juan Domingo Perón leder for Sekretariatet for Arbeid og Sosialomsorg. En sterk tilknytning til fagforeningen CGT la grunnlaget for populismen i Argentina. Dette var et helt nytt og revolusjonerende innslag i landets politikk.
Ved frie valg i 1946 ble Perón valgt til president, og han ble gjenvalgt i 1951. Peróns politikk, peronismen, var kjennetegnet av en sterk nasjonalisme, økonomisk uavhengighet og sosial rettferdighet, og blandet elementer fra ulike politiske retninger i samtiden; sosialdemokrati, konservativ katolisisme og fascistiske bevegelser i Europa. Blant annet gjorde Sovjetunionen innsigelser mot at landet skulle bli medlem av FN.
Peróns økonomiske politikk var en nasjonalistisk versjon av importsubstituerende industrialisering, som bidro til å heve arbeidernes økonomiske og sosiale stilling. Han nasjonaliserte blant annet jernbanen, som inntil da i i stor grad hadde vært eid av britiske selskap. Denne industrialiseringen gikk i noen grad på bekostning av landbruket, som sto for det meste av landets eksportinntekter.
Perón baserte sin makt på en bred politisk allianse med arbeidere, kirken, industrieiere og militæret som sentrale aktører. Samtidig nølte han ikke med å stemple de som var i opposisjon til denne alliansen som fiender av Argentina. På den ene siden utvidet han demokratiet ved å inkludere arbeiderklassen og kvinner i landets politiske system. På den andre siden innskrenket han demokratiet ved å undergrave politiske institusjoner og friheter.
Argentina befant seg i en gunstig økonomisk situasjon da Perón overtok makten, og ga rom for betydelige økninger i sosiale programmer. I spissen for disse sto Peróns hustru Evita (Eva Duarte de Perón), fram til hun døde i 1952. Mange i de lavere klasser opplevde en tydelig bedring i levestandard og at de for første gang ble sett på som jevnbyrdige borgere. Sammen med Peróns talegaver bidro dette til at han og Evita ble gjenstand for omfattende persondyrkelse.
Evitas død sammenfalt med økonomiske problemer som tvang Perón til å gjennomføre innstramninger. Dette bidro til å svekke oppslutningen hans i viktige samfunnsgrupper. Perón havnet også på kant med den katolske kirken, særlig etter at en lov som tillot skilsmisse ble vedtatt i 1954. I september 1955 ble han styrtet av hæren og flyktet til eksil i Spania.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.