Antarktis' geografi

Med mindre man bruker grensen mellom land og vann som avgrensning av Antarktis, er det vanskelig å finne en veldefinert naturlig grense for Antarktis mot nord. I dag benyttes som oftest Antarktiskonvergensen, et markert skille i havoverflaten mellom kaldt polarvann og varmere vann fra lavere bredder, som den naturlige geografiske grensedragningen. Dette er i kontrast til den politiske avgrensningen av Antarktis som er definert under Antarktistraktaten. Den følger 60. sørlige breddegrad rundt hele kontinentet.

Antarktiskonvergensen ligger ikke fast, men grovt sett befinner den seg mellom 53° og 62° sørlige breddegrad i sektoren mot Stillehavet, deretter går den mellom Sør-Amerika og Antarktishalvøya, svinger så nordover til cirka 50° S og følger i store trekk denne breddegraden både i sektoren mot Atlanterhavet og Det indiske hav. Arealet, avgrenset på denne måten, utgjør om lag 53 millioner kvadratkilometer. Selve det antarktiske kontinentet dekker cirka 14 millioner kvadratkilometer, hvorav anslagsvis 1,5 millioner kvadratkilometer består av flytende isbremmer langs kysten.

De ytre konturene av kontinentet er godt kjent. Fra Greenwich-meridianen (nullmeridianen) og østover helt til 160° Ø ligger kysten stort sett mellom den sørlige polarsirkel og 70° S. Vest for Greenwich-meridianen dreier kysten sørover og gir plass til en veldig havbukt, Weddellhavet, hvis vestlige begrensning dannes av Antarktishalvøya, som strekker seg nordover helt til cirka 63° S. Også øst for 160° Ø har kystkonturen form av en svær bukt, Rosshavet. Herfra og østover holder kysten seg i store trekk mellom 72° og 76° S. Denne delen av kysten er mest utilgjengelig på grunn av isforholdene.

Det er vanlig å dele kontinentet i Vest-Antarktis og Øst-Antarktis, og å la skillelinjen gå fra det sørvestlige hjørnet av Rosshavet til det sørøstlige hjørnet av Weddellhavet. Øst-Antarktis er om lag fire ganger så stor som Vest-Antarktis. Mellom de to havbuktene ligger store deler av den isdekte fjellgrunnen lavere enn havets nivå.

De sentrale partiene av kontinentet består av snøvidder, for det vesentlige i en høyde av 2000 til 4000 meter over havet (moh) og med en gjennomsnittshøyde på cirka 2500 moh. Sørpolen ligger på 2830 moh, mens fjellet under ligger meget nært havnivået. Det høyeste punktet på snøvidden på 4093 moh finner vi på 80°22' S, 77°21' E. Denne rekordtykke isen hviler på en fjellgrunn som befinner seg cirka 2000 meter under havets nivå.

I randområdene for de mektige isslettene på kontinentet ligger det en rekke fjellkjeder. Vest og sør for Ross Ice Shelf ligger Queen Maud Range, Queen Alexandra Range, Queen Elizabeth Range og mange flere. Mount Kirkpatrick i Queen Alexandra Range er den høyeste toppen i dette området (cirka 4500 meter). Mount Vinson-massivet, som ligger mellom Antarktishalvøya og Sørpolen, er anslått å være 4892 meter høyt, og er dermed det høyeste fjellet i Antarktis.

På en øy nær vestenden av Ross Ice Shelf ligger den aktive vulkanen Mount Erebus, hvor det stadig stiger litt damp opp av krateret. De eneste virkelige vulkanutbruddene fra senere tid i Antarktis fant imidlertid sted på Deception Island, nær nordspissen av Antarktiske halvøy, i 1967, 1969 og 1970.

I tillegg til selve Antarktiskontinentet ligger en rekke øyer og øygrupper innenfor den geografiske avgrensningen som antarktiskonvergensen skaper. South Shetland Islands, South Orkney Islands, South Sandwich Island og Sør Georgia finner vi i Atlanterhavssektoren, med den svært isolerte norske Bouvetøya atskillig lengre mot øst. Prince Edward Islands, Île Crozet, Île de Kerguelen og Heard Island finner vi i sektoren mot Det indiske hav, mens i sektoren mot Stillehavet finner vi Macquarie Island, Balleny Island, Scott Island og den norske Peter I Øy, samt en lang rekke større og mindre øyer langs Antarktiske halvøy.

Over lange strekninger av kysten siger innlandsisen til havs, og det dannes veldige, flate breområder, som flyter i havet der dybden er tilstrekkelig. En slik flytende breformasjon kalles en isbrem. Hele ti prosent av Antarktiskontinentet består av slike isbremmer. Isbremmene er gjerne et par hundre meter tykke, og om lag ¹/₆ ligger over havets nivå. Fronten mot havet har form av en bratt vegg, kalt isfront (ofte også barriere eller isbarriere), som reiser seg 30–40 meter over havflaten. Noen steder løper isfronten flere hundre mil langs kysten av kontinentet. Bare i enkelte sprekker og viker er det på forskjellig vis dannet en naturlig oppgang til isbremmen.

Isbremmene rundt Antarktishalvøya gjennomgår i dag store forandringer. Isen har trukket seg tilbake og slått sprekker, og store deler har kollapset på begge sider av halvøya. Når deler av isbremmene forsvinner, øker også hastigheten på isstrømmen fra innlandsisen.

Antarktis har mistet ismasse de siste par tiårene. Tapene skjer i stor grad i et avgrenset område, nemlig Antarktishalvøya og området ved Amundsenhavet i Vest-Antarktis, mens ismassen over resten av kontinentet synes å være relativt stabil.

Allerede utover sensommeren begynner det å danne seg ny sjøis langs kysten. Temperaturforhold, vind, strøm og sjøgang bestemmer hvilken tykkelse og utstrekning isen får. Nært land (eller isfronten), hvor tilfrysingen foregår lengst og mest uforstyrret, kan istykkelsen i løpet av vinteren nå opp i 2–3 meter, i sjeldnere tilfeller noe mer. Bevegelsene i havflaten vil stadig søke å bryte opp sjøisen, som så settes i drift av vind og strøm og kan legge seg i mektige belter langt til havs. Utpå senvinteren kan drivisen nå nordover til omkring 54° S i Atlanterhavet, og til omkring 63° S i Stillehavet. Drivisen kan være en særlig vanskelig hindring for skip der den er tett sammenpakket og flakene er skrudd opp og over hverandre. Slik drivis får karakteristiske navn som «polarbaks» og «skruis». Områder som vestlige del av Weddellhavet, Bellingshausenhavet og Amundsenhavet er kjent for sine vanskelige isforhold. Satellittdata viser at den gjennomsnittlige isutbredelsen i Antarktis har økt noe i området som helhet de siste tiårene, men her er det store regionale forskjeller, og i enkelte områder er utbredelsen redusert kraftig.

• Les mer om klima i Antarktis.

Den antarktiske jordskorpeplaten er begrenset av midthavsryggene i sørlige deler av Det indiske hav, Sør-Atlanteren og Stillehavet. Kontinentalranden er passiv, uten fjellkjededannelse og lignende, med unntak av cirka 2000 kilometer ved grensen mot den søramerikanske platen som er en aktiv platerand. På grunn av denne beliggenheten har Antarktis ikke beveget seg i særlig grad i forhold til Sørpolen siden oppdelingen av superkontinentet Gondwanaland for rundt 250 millioner år siden.

Den antarktiske jordskorpeplaten består av fem geologiske provinser, de omkringliggende havene, den vestantarktiske fjellkjeden, Ross-Weddellforsenkningen, den transantarktiske fjellkjeden og det østantarktiske urkontinentet.

• Antarktis
• klima i Antarktis
• dyreliv i Antarktis
• ekspedisjoner i Antarktis