De to hendelsesforløpene domineres av ulike genrekonvensjoner. Levins tar form av en pastoral idyll, som når sine høydepunkt når han ligger under stjernene og føler seg ett med omgivelsene, både med sine medmennesker og med naturen. Annas derimot utvikler seg som en tragisk avsondring fra omgivelsene i en begivenhetsrekke preget av urovekkende forvarsler. De mest urovekkende er kanskje banevokteren som kjøres ned av toget den morgenen Anna først møter Vronskij, og som hun minnes rett før hun kaster seg under hjulene, og den lille bonden både hun og Vronskij drømmer om, og som også hjemsøker henne i dødsøyeblikket. I lesningen av Annas historie som en tragedie blir tapet av sønnen det avgjørende momentet, en konsekvens hun ikke har forutsett. Det blir hennes tragiske hamartia, den fatale feilvurderingen som forårsaker hennes ulykke, som til slutt ender i selvmord.
Kombinasjonen av de to historiene gir forfatteren fritt spillerom for en bredspektret fremstilling av sin russiske samtid, som tar opp i seg debatten som i 1860–70-årene foregikk i den russiske overklassen mellom de progressive, vestligsinnede og de konservative slavofile. Debatten omfattet så ulike problemer som bøndenes stilling etter opphevelsen av livegenskapet, russisk landbrukspolitikk, spørsmålet om kvinnenes stilling og ekteskapets fremtid. Alt dette lot seg integrere i historien om godseieren Levins ekteskap og fyrstinne Annas ekteskapsbrudd. Men for de som leste romanen var dette ekteskapsbruddet det virkelige problemet. Hva gjør en ektemann som oppdager at hustruen har vært utro mot ham?
Anna Karenina er en samtidsroman, et av høydepunktene i russisk realisme. Men den peker også fremover mot 1900-tallets romandiktning. Dette er kanskje tydeligst i Tolstojs utstrakte bruk av indre monolog, det vil si en gjengivelse av personenes indre tanker og følelser direkte, slik de selv opplever dem.
For den som leser romanen i dag, er det en berikelse å lese den sammen med to andre romaner om kvinner som bedrar sine ektemenn: Gustave Flauberts Madame Bovary fra 1857 og Theodor Fontanes Effi Briest fra 1896. Anna Karenina befinner seg midt mellom de to andre, og likhetene og forskjellene mellom dem kan fortelle mye om kvinnens stilling i de tre ulike samfunnene i annen halvdel av 1800-tallet.
I dag er Anna Karenina en klassiker. Samtidig har den bevart sin aktualitet som skilsmisseroman, ikke minst gjennom Tolstojs analyse av forholdet mellom barn og foreldre i en slik situasjon.
Romanen er filmatisert et titalls ganger, senest i 2012 i regi av Joe Wright. Anna Karenina er også oppført som ballett og opera. I 2012 oppførte både Nationaltheatret og Riksteatret stykket med utgangspunkt i Armin Petras’ dramatisering av romanen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.