Andy Warhol

Andrew Warhola vokste opp i en arbeiderklassefamilie som slo seg ned i byen Pittsburgh. Hele familien utvandret fra Slovakia til USA rundt 1921. Andrew var den mellomste av tre brødre. Hans fødselsdato har tidligere blitt estimert til årene 1928–1931, men flere kilder peker mot at 6. august 1928 er Warhols rettmessige fødselsdato.

Andrew hadde et nært forhold til sin mor, Julia. Faren, Ondrej Warhola, var sjeldent hjemme ettersom han var kullminearbeider og tok arbeid rundt omkring i delstaten Pennsylvania. Da Andrew plutselig ble syk som åtteåring, leste Julia høyt for ham fra tegneseriene i avisen. Som barn hadde han totalt tre anfall med Sydenhams korea, en nevrologisk tilstand som kan gi tics og muskelkramper.

Warhols fascinasjon for populærkultur blir sporet tilbake til barndommen. Kjendismagasiner, radio og tegning ble en distraksjon i sykdomsperioder og hadde en viktig innflytelse under oppveksten. Interessen for kommersielle kunstformer som tegneserier fulgte Warhol helt til studiene, og han tok eksamen med grafisk design som hovedfag i 1949.

Warhol fikk sitt gjennombrudd som kunstner da han solgte sine første Cola-flaske-malerier til galleristen Ivan Karp i 1960. I 1962 ble også en serie på 36 malerier av Campell's suppebokser utstilt i Ferus Galleriet i Los Angeles. Gallerieieren, Irving Blum, endte opp med å kjøpe alle verkene selv. Warhols verk ble oppfattet som både nyskapende og banale av kritikere. Hermetikkboksene var produkter som mange amerikanere forbandt med etterkrigstidens industrialisering, og fikk nå en forhøyet og symbolsk status ved å bli presentert som kunst.

I et kunsthistorisk perspektiv kunne motivbruken også gi gjenlyd i readymades fra 1913-tallet. Marcel Duchamp ledet an med verk som Fontene (1917), hvor et pissoar ble snudd opp ned og presentert som en drikkefontene. Men til forskjell fra readymades, hvor objekter ble tatt ut av sin hverdagslige sammenheng og gitt ny funksjon, var Warhols kunstverk representasjoner av hverdagsobjekter.

Popkunst dukket opp på midten av 1950-tallet, men vokste for alvor frem i New York på 1960-tallet. Glansdagene til den abstrakte ekspresjonismen, med kunstnere som Jackson Pollock i bresjen, hang fortsatt igjen i kunstmiljøet. Men interessen for 'kunst for kunstens skyld' begynte å falme, og popkunstnerne vendte fokuset mot populærkulturens gryende innflytelse i samfunnet. Reklamebransjen var blant annet i vekst på 1960-tallet og benyttet nå fjernsyn i tillegg til magasiner for å selge merkevarer og spesifikke livsstiler. Målet til mange popkunstnerne ble å granske medienes reelle budskap og avdekke hvordan massemedier ble brukt som et kynisk verktøy for å fremme et kapitalistisk samfunn.

For det tradisjonelle kunstpublikumet kunne popkunsten være vanskelig å svelge. Mens de non-figurative dryppmaleriene til Pollock representerte høy-kultur og elite, henviste kunstmotiver som Campbell's suppebokser, Brillo-såpe og Heinz ketsjup til industri og dermed lavkultur. Arbeidsmetoden til Warhol stod også i kontrast til eksklusiviteten som rådet i modernismen. Praksisen var tidligere at kunstverket skulle lages for kunstnerens hånd og dessuten være et resultat av mye tid og energi investert. Men Warhol gikk bort fra denne eksklusiviteten og jobbet med en form for kommodifisering av kunst.

Warhol eksperimenterte også med filmmediet i løpet av 1960-tallet. I kunstfilmen Søvn (1964) er filmsubjektet en sovende mann. Filmen varer i seks timer, men består i hovedsak av en 20 minutters sekvens som repeteres. Dette grepet er også i tråd med repetisjonene som preger silketrykkene fra samme periode.

Empirefra 1964, på sin side, viser en utsikt over Empire State Building over et tidsforløp på åtte timer. Warhols filmer ble etter hvert mer aktive, dokumentariske, men også fantasifulle. Filmen Vinyl (1965)er i stor grad inspirert av plotet i boken A Clockwork Orange. Chelsea Girls (1966)inkluderer mange av Warhols venner fra The Factory-miljøet. Subjektene improviserer store deler av handlingen i filmenes plot og snakker fritt om temaer som rus, seksualitet og kjendisstatus.

I 1966 annonserte Warhol at han ville tre bort fra maleriet for å fokusere på film. Paul Morrissey, en nær venn og kreativ samarbeidspartner, tok styringen i Warhols filmproduksjon etter noen år. Filmene Flesh (1968) og Heat (1972) som ble skrevet og regissert av Morrissey, er B-filmer med et mer regelrett plot, laget for et mainstream filmmarked.

Den distinkte og enkle stilen i Warhols tidlige kunst blir gjerne trukket frem som hans kjennetegn. I tillegg er repetisjoner et mye omtalt aspekt av Warhols kunst. Gjentakende bruk av det samme bildet i verk som Marilyn (1963) kunne også være en måte å tømme bildet for mening på. Marilyn-serien ble produsert etter at filmstjernen og modellen Marilyn Monroe ble funnet død. I tiden som fulgte, sirkulerte en flom med fotografier av stjernen samt spekulasjoner rundt hennes død i massemediene. Warhol så på dette som enda en måte å fetisjisere Monroe på, samtidig som hun i bunn og grunn «bare var en dame».

Medienes tendens til å lage sensasjon av tragedier ble videre utforsket i Katastrofe-serien til Warhol. Verket 129 dør i fly! (1962), basert på en avisoverskrift, underbygger hvordan fatalitet blir brukt for å lage blikkfang og selge flere aviser. Verk som Hvit bilulykke 19 ganger (1963) tar utgangspunkt i avisbilder fra en bilulykke som repeteres i en sekvens med 19 bilder. Disse verkene kan først virke forstyrrende i sin billedbruk, samtidig mister de også sin sjokkverdi ved at bildene blir repetert.

Det var mye mystikk rundt Andy Warhols personlige liv. Han inntok konsekvent en passiv holdning i møte med pressen. Warhol var ordknapp og svarte unnvikende i de fleste intervjuene han deltok i. Ellers sendte han gjerne assistenter og venner iført hvit parykk som stedfortredere. I selvbiografien POPism, skrevet av Warhol i samarbeid med sekretæren Pat Hackett, deler han imidlertid sine indre tanker og beskriver kunstscenen fra sitt eget perspektiv.

Kunstmiljøet rundt Warhol var inkluderende overfor homofile, transseksuelle og mange av New Yorks marginaliserte samfunnsgrupper. Han ble blant annet kjent med den radikale feministen og forfatteren Valerie Solanas og castet henne i filmen Jeg, en mann (1967). Solanas var grunnlegger og eneste medlem av den mannefiendtlige foreningen S.C.U.M (the Society for Cutting Up Men). Etter å ha sendt et filmmanuskript til Warhol som på mystisk vis gikk tapt, ble Solanas så opprørt at hun forsøkte å ta livet av kunstneren. 3. juni 1968 møtte hun opp på The Factory med pistol og fyrte av skudd mot Warhol og kunstkritiker Mario Amaya. Til tross for at Warhol ble truffet i lungene, magen og leveren, overlevde han angrepet. Men hendelsen, og det to måneder lange sykehusoppholdet, satte sitt preg.

Warhol fikk etter hvert problemer med galleblæren, men grunnet sykehusfobi utsatte han stadig å operere. Tilstanden ble kritisk, og Warhol hadde til slutt ikke noe annet valg enn å operere. Andy Warhol gikk bort 22. februar 1987 som resultat av en hjertearytmi etter operasjonen.

• kunst i USA
• popkunst
• grafikk

• Warhols nettside

• Crow, Thomas. The Rise of the Sixties. New Haven: Yale University Press, 2004
• Honnef, Klaus. Warhol. Köln: Taschen, 2021
• Kellein, Thomas. Andy Warhol Abstrakt. München: Prestel-Verlag. 1993
• Warhol, Andy og Pat Hackett. POPism. London: Penguin, 2007