Andreas Aarflot

Aarflot ble født i Kina, hvor hans foreldre var misjonærer. Av helsemessige grunner dro de tidlig hjem, og han vokste opp på Grefsen i daværende Aker og tok examen artium på Grefsen høyere almenskole i 1946. Deretter studerte han teologi ved Menighetsfakultetet og ble cand.theol. i 1951. Etter avlagt praktisk-teologisk eksamen i 1952 begynte han som soldatprest, ansatt av Indremisjonsselskapet. I årene 1956–1960 var han hjelpeprest og kallskapellan på industristedet Slemmestad og fikk med seg vesentlige inntrykk fra en folkekirkemenighet og fra et arbeidermiljø.

I 15 år arbeidet Aarflot som kirkehistoriker ved Menighetsfakultetet. Han ble adjunktstipendiat i 1960, fakultetslektor i 1968, dosent i 1970 og professor i 1976. Etter fylte 70 år var han professor II i kirkerett ved Høgskolen i Volda til 2002.

Aarflot har skrevet en rekke bøker og artikler om kirkehistoriske, kirkerettslige og aktuelle teologisk-kirkelige emner. Han har også levert flere bidrag til den økumeniske samtale. Som vitenskapsmann har han særlig arbeidet med norsk kirkehistorie med tyngdepunkter i reformasjonstiden, pietismen og norsk kirkeliv i annen halvdel av 1900-tallet.

I 1970 disputerte han for den teologiske doktorgrad ved UiO på en avhandling om Hans Nielsen Hauges kristendomsforståelse. Tre år før hadde han utgitt en omfattende fremstilling av norsk kirkehistorie fra begynnelsen av 1600 til slutten av 1800-tallet. Senere publiserte han en relativt kortfattet gjennomgang av norsk kirkehistorie gjennom 1000 år.

Sin egen teologiske forståelse av kirken i samlet form la han frem i boken Let the Church be the Church (1988), som et par år senere kom ut i en utvidet norsk utgave. Her gjør han rede for sitt kirkesyn, bygd opp omkring den lokale menigheten som grunnenheten i kirken. I 1998, det året Aarflot sluttet som biskop, utgav han en rekke av talene sine ved nasjonale og kirkelige høytidsstunder under tittelen En tro som bærer. I 1999 kom boken Trossamfunn og folkekirke, som oppsummerer trådene fra hans mange innspill i det kirkelige reformarbeidet.

Som redaktør i Luthersk Kirketidende i årene 1962–1976 tok Aarflot et oppgjør med den såkalte ellipsetenkningen i norske kirkeliv, som betraktet Den norske kirke og legmannsbevegelsen som to brennpunkter, delvis i konkurranse med hverandre. Han slo til lyd for en kirkeforståelse med sentrum i den lokale menighetens forvaltning av ord og sakrament. Med lokalmenigheten som kjernestruktur gikk han inn for etablering og utbygging av kirkelige rådsorganer og dermed for en gradvis selvstendiggjøring av Den norske kirke.

Fra midten av 1960-årene var Aarflot den drivende kraft i den kirkelige reformbevegelsen og eksponerte seg stadig mer kritisk til statskirkeordningen. Han interesserte seg for kirkerettslige spørsmål og hentet impulser fra andre kirker med tanke på rettsgrunnlaget for en ny ordning av Den norske kirke. Gjennom 40–50 år var han opptatt av å hevde at Den norske kirke er et eget trossamfunn, og ikke et statens religionsvesen.

Som biskop i Oslo var Aarflot villig til å slå sammen enkelte sentrumsmenigheter og flytte noen stillingshjemler til drabantbyene. På visitaser var han opptatt av menighetenes åndelige liv, av prestenes forkynnelse og av pastoral-teologiske spørsmål. Hans pastorale program kom godt til uttrykk i de årlige hilsningstaler til prestene ved nyttårsmottakelsen i Oslo bispegård, som han utgav samlet i avskjedsåret 1998 under tittelen Arv og ansvar.

Når Aarflot kom til å sette så sterke og tydelige spor etter seg i kirken, skyldes det hans sentrale kirkelige posisjoner, teologiske dyktighet, store arbeidskapasitet og strategiske evner. Han satt i de aller fleste viktige kirkelige kommisjoner, råd og utvalg i Den norske kirke fra 1960-årene og ut århundret og møtte alltid vel forberedt. Med sin solide kunnskap, konstruktive holdning og formuleringsevne fikk han ofte gjennomslag for sine synspunkter.

Dette gjaldt også i bispemøtet, hvor han var preses fra 1979 til 1998. Han skrev mange av møtets uttalelser og vedtak. Særlig klart kom hans innflytelse til syne i gjennomtenkingen av bispeembetets og bispemøtets rolle i kirken i forhold til de kirkelige råd, og i utformingen av nye vigslingsliturgier i kirken. Han var også et aktivt medlem av høringsutvalget for Norsk Salmebok i midten av 1980-årene.

Aarflot var en kirkeleder av internasjonalt format og vant stor respekt i økumeniske fora. Han var et aktivt medlem av eksekutivkomiteen i Det lutherske verdensforbund fra 1973 til 1990, og hørte med i den norske delegasjonen ved tre av organisasjonens generalforsamlinger. Han er æresdoktor ved St. Olaf College og Augustana College i USA, og ble 1979 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden.

Også i økumeniske sammenhenger viste Aarflot sin evne til å finne samlende uttrykk som kunne forene synspunkter i sprikende debatter. Dette kom særlig godt med i sluttfasen i prosessen som førte frem til Porvoo-erklæringen, avtalen mellom lutherske kirker i Norden og Baltikum og anglikanske kirker på de britiske øyer. For Aarflot var det et stort øyeblikk å stå ved høyalteret i Westminster Abbey sammen med erkebiskopen av Canterbury i forbindelse med undertegningen av avtaleteksten ved de respektive kirkers ledere. Aarflot betegnet Porvoo-avtalen som en vitamininnsprøyting for Den norske kirke.

Enkelte har oppfattet Andreas Aarflots arbeidsstil som tøff. Han visste hva han ville og var beslutningsorientert. Men bak den arbeidsomme fasaden skjuler det seg et følsomt og omsorgsfullt hjerte og en ydmyk kristen tro. Han var en biskop med dyp forankring i kirkens apostoliske røtter og læretradisjon.

• Norsk kirkehistorie, bind 2, 1967
• Kirke og stat i Norge. Fra reformasjonen til våre dager, 1969
• Tro og lydighet. Hans Nielsen Hauges kristendomsforståelse, doktoravhandling UiO, 1969
• Hans Nielsen Hauge. Liv og budskap, 1971 (engelsk utgave Hans Nielsen Hauge. His Life and Message, Minneapolis 1979)
• red. Kirke og stat i de nordiske land, 1971
• red. Diakoni og kirke, 1976
• Norsk kirke i tusen år, 1978
• Let the Church be the Church. The Voice and Mission of the People of God, Minneapolis 1988 (norsk utgave La kirken være kirke, 1990)
• Arv og ansvar, 1998
• En tro som bærer. Taler ved høytidsstunder i nasjon og kirke, 1998
• Trossamfunn og folkekirke, 1999

• Maleri av Ingjerd Pettersen-Hagh, 1977; Fredrikstad domkirke
• Maleri av Kari Grasmo, 1991; Oslo domkirke

• Den norske kirke
• kirkehistorie
• kristendommens historie i Norge

• Austad, Torleiv: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 10, 2005
• Gullaksen, P.-O.; Austad, T.; Fougner, E. og Skarsaune, O. (red.): Reform og embete. Festskrift til Andreas Aarflot på 65-årsdagen den 1. juli 1993, 1993
• Prester i Den norske kirke og andre teologiske kandidater, 2000