Andrea Palladio

Han arbeidet som medlem av steinhuggernes laug inntil han i 28-årsalderen ble påvirket av greven og humanisten Giangiorgio Trissino til å studere den antikke kultur og arkitektur. Han arbeidet også med byggingen av Trissinos villa ved Cricoli utenfor Vicenza i årene 1530–1538. Trissino kalte ham Palladio, en allusjon til Pallas Athene, et navn han senere tok til erstatning for sitt eget familienavn.

I Palladios levetid var en ny byggeoppgave blitt aktuell i Venezia-regionen: villa kombinert med landbruk. Republikkens lover oppmuntret til oppdyrking av jord og etablering av slike villaer. Rundt 1540 tegnet Palladio sin første villa, villa Godi ved Lonedo, og sitt første bypalass, Civena i Vicenza.

Han kom til Roma i 1541, hvor han ble lidenskapelig fascinert av antikken. Palladio foretok studiereiser dit også i 1547 og i årene 1554–1556. Han publiserte en veiviser til byens antikke bygninger, som ble den mest brukte guideboken for Roma-besøkende i om lag 200 år. Han laget samtidig illustrasjoner til Daniele Barbaros Vitruv-utgave (utgitt 1556).

I 1549 vendte han hjem til Vicenza, hvor han vant konkurransen om ombygging av rådhuset Palazzo della Ragione, den såkalte Basilica (1549–1617). Dette prosjektet gjorde hans navn kjent. De neste 25 årene gjennomførte han en lang rekke betydningsfulle oppgaver, hovedsakelig i hjembyen og i Venezia. Her bygget han kirkene San Giorgio Maggiore, som ble påbegynt i 1566, og Il Redentore, påbegynt i 1576/1577.

Særlig karakteristisk er Palladios bruk av tempelgavler på frittstående søyler, som sentralt hovedfasademotiv. Dette ga et spill mellom lys og skygge som var estetisk effektivt også på langt hold og markerte villaene i landskapet, og som kan ha vært inspirert fra søyleganger i middelalderske venezianske palassfasader.

Det «palladianske» kommer imidlertid sterkest til uttrykk i hans villaer. Disse var formet som enkle, kubiske blokker, preget av kompromissløs symmetri både i grunnplan og fasader, og med et fremskutt parti à la klassisk tempelfront satt inn på én eller flere sider. Både i det ytre og det indre følger proporsjoneringen strengt enkle tallforhold, som for eksempel 2 : 3 : 4. Mest karakteristisk er den dobbeltsymmetriske Villa Rotonda i Vicenza (1565–1569). I disse arbeidene står Palladio i et fritt forhold til sin samtid.

Hans siste verk var Teatro Olimpico i Vicenza (1580, fullført i 1584 av hans elev Vincenzo Scamozzi).

Først i 1700-tallets England kom han til å danne skole, og han fikk også innflytelse på den europeiske klassisismen, blant annet med sine Quattro Libri dell'architettura (Fire bøker om arkitektur, fra 1570). Med sine egne verker som eksempel søkte han å lage en komplett lærebok, på linje med den romerske Vitruvius. Bøkene fikk utbredelse i mange land og bidro sterkt til hans berømmelse.

Det kongelige slott i Oslo (1849, arkitekt H. D. F. Linstow) kan sies å være et eksempel på palladiansk innflytelse. Arkitekturforskeren Malcolm Quantrill mener å kunne påvise innflytelse fra Palladio i Alvar Aaltos store villa Maison Carré.

• Arkitektur i Italia
• palladianisme

• Andrea Palladio: Le antichità di Roma, Roma 1554
• Andrea Palladio: I quattro libri dell’architettura, Venezia 1570; engelsk overs.: The Four Books of Architecture (1716); svensk overs.: Fyra böcker om arkitekturen, 1928, ny utg. Göteborg 1983;
• Ackerman, James S.: Palladio, 1966
• Ekelund, Christer m.fl., red.: Palladio idag, 1985
• Puppi, Lionello: Andrea Palladio : the Complete Works, 1989.
• Tavernor, Robert: Palladio and Palladianism, 1991
• Wundram, Manfred & Thomas Pape: Andrea Palladio, 1508-1580 : arkitekt mellem renæssance og barok, 1989
• Ottavio Bertotti Scamozzi: Le fabbriche e i disegni di Andrea Palladio raccolti e illustrati (1776–83); Le terme dei Romani, disegnate da A. Palladio (1797);
• Tore Brantenberg: Fra arkitektur til politur, «Byggekunst» 1980 ss. 286–87;
• Ulf Lyngar: Om romsystem eller arkitektur i ruiner? «Byggekunst» 1981 ss. 182–85;
• George Hersey og Richard Freedman: Possible Palladian villas. (Plus a few instructively impossible ones), Cambridge, Mass. 1992.
• Quantrill: Alvar Aalto. A critical study, London 1983, s. 152.