I ungdomstiden samlet han en venneflokk rundt sitt sterke vitebegjær, sin dype forskertrang og sine rike poetiske årer – det være seg i humoristisk utfoldelse eller i søkende livsalvor. Sentralt i kretsen rundt ham under gymnastiden på Fagerborg stod Carl Keilhau (senere journalist og poet), Carsten Byhring (senere skuespiller) og Karl Brodersen (senere lærer ved Steinerskolen). Som åndsfrender avspeilet de også sider av Bjerkes utrustning: Keilhau var erklært rasjonalist, Byhring udogmatisk humorist og Brodersen gryende spiritualist. Bjerkes åndsevner gikk i mange retninger. Gutteværelset var en peilestasjon. Her ble det spilt sjakk og eksperimentert med knallgass, her ble skolerevyer skrevet og køpenickiader utpønsket, her fikk Freud sine egne drømmer fortolket, Marx ble etter hvert gjennomskuet og Darwin satt på prøve, og her ble Hitlers troppeforflytninger registrert med knappenåler på et veggkart vinteren 1939–40. André skulle selv kommet til å delta i kampene i april 1940.
På gutterommet fant også myriader av lyriske strofer veien til papiret. På spørsmål om når han begynte å skrive poesi, svarte han en gang at «da jeg var femten, hadde jeg allerede skrevet flere hundre dikt av Olaf Bull».
Bjerke hadde interesse for vitenskap og kunst på mange felt. Han studerte realfag og sosialøkonomi, men orienterte seg snart i retning av forfatterskapet som sin levevei og antroposofien som sin livsanskuelse. Kimen til denne vendingen bort fra tidens materialistiske verdisyn til et metafysisk eller spiritualistisk verdensbilde vokste i hans møte med Johannes Hohlenbergs bok om Søren Kierkegaard, mens han mottok den første mer systematiske påvirkning fra Rudolf Steiner gjennom Brodersens oppdagelser av hans eiendommelige livsverk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.