Alstadhaug kirke

Alstadhaug kirke kan plasseres nokså sikkert inn i den historiske utviklingen, ettersom det har vært mulig å datere takverket over skipet ved hjelp av årringsdatering. Denne viser at tømmeret til takverket er hogd vinteren 1166/1167, slik at skipet må ha stått ferdig rundt 1170. Koret er trolig noe eldre, selv om takverket der foreløpig ikke er undersøkt. Skipets takstol er av samme type som takstolen i Værnes kirke, og hadde som denne opprinnelig utskårne masker på stikkbjelkene. Disse ble saget av og brent i 1828.

Kirken skiller seg fra kirkene lenger sør i Trøndelag ved at det er brukt marmor i murene, og nesten ikke grønnskifer eller kleber. Marmor virker svært unorsk, men det finnes gode forekomster i Nord-Trøndelag som ble brukt til kirkebygging lokalt på 1100–1200-tallet. Marmortradisjonen skiller seg også ut fra klebertradisjonen ved at den bygger på andre stilimpulser, nesten uten skulptur eller ornamenter.

Muråpningene i koret og skipet i Alstadhaug kirke er enkelt utført, men steinhoggerarbeidet er førsteklasses. Portalene er rundbuet, og den eneste dekoren er utstikkende vederlagssteiner. Unntaket er buen over sørportalen i skipet, som har sikk-sakk-bord og er hogd av grønnskifer fra Gaulosen. Den er tydelig ikke hogd for denne portalen, men for en smalere åpning, og det måtte derfor skjøtes inn nye stykker da den ble murt opp her.

Vestportalen i skipet ble ødelagt i 1868, men er kjent gjennom en oppmåling. Sørportalen i koret var opprinnelig svært smal, men er utvidet på den ene siden.

Tilfeldighetene har gjort at to av de middelalderske vinduene er bevart, ved at de ble dekket av senmiddelalderske tilbygg. Vinduet i korets nordvegg ble blokkert ved byggingen av sakristiet i senmiddelalderen, og sørvestre vindu i skipet ble blokkert ved byggingen av en støttepilar, kanskje alt i senmiddelalderen.

Innvendig er denne eldste delen av kirken nokså forandret. I stedet for de åpne takstolene er det lagt inn flate himlinger, og nesten alle vinduene er utvidet. Den trange korbuen ble utvidet i korets fulle bredde i 1703, og i 1868 ble den gamle vestportalen, som førte inn til funthuset eller dåpshuset, erstattet av en fem meter bred bueåpning.

Ved restaureringen i 1946–1954 ble det på hver side av korbuen funnet nisjer for sidealtere. Den søndre var delvis ødelagt under utvidelsen av korbuen, men den nordre var helt bevart. Den ligger så høyt oppe på veggen at enten må alteret ha stått på gulvet under nisjen, eller på en plattform over gulvet.

Omtrent 100 år etter at kirken sto ferdig, har den blitt utvidet. Østveggen i koret ble revet og et åttekantet tilbygg ble reist. Den har seks synlige sider utvendig, og åtte innvendig, og den blir derfor gjerne kalt en oktogon. Den åpner seg mot det gamle koret i en bred bueåpning. Dette er et enestående byggverk i norsk sammenheng, og det er blitt antatt at oktogonen i Nidarosdomen har vært forbildet.

Utvendig er oktogonen dekorert med både profilert sokkel og gesims med konsoller, og veggflatene er delt i to av et horisontalt bånd under vinduene. Hjørnene er markert av søyler som binder sokkel og gesims sammen. Det hele gir et harmonisk inntrykk og er tydelig planlagt av en dyktig byggmester.

Innvendig står det søyler i hvert av de seks innvendige hjørnene. Kapitelene er vakkert dekorert med bladverk, og alle er ulike. Fra kapitelene springer hvelvribbene ut. De er enkle, med profil som et fempass. Det er ingen dekorert toppstein i krysset der ribbene møtes. Mot vest åpner oktogonen seg med skrånende sider og en dobbel bue. Den ytterste buen er flankert av søyler som bærer en bue med hundetannsprofil mellom to vulster, et typisk gotisk motiv. Den indre, mindre buen er også flankert av søyler, men buen har en profil med tannsnitt mellom to vulster.

Nesten alt steinarbeidet på kortilbygget er utført av kleberstein, bare med gjenbruk av litt marmor i noen søyler utvendig. Byggmesteren har ikke vært særlig heldig med selve utføringen av arbeidet: Veggene viser tydelig at hvelvet har vært for tungt, slik at de er blitt presset utover. Innvendig ser man også at hvelvet er kraftig deformert på grunn av setningene, men ved den siste restaureringen ble det sikret, slik at det vil stå i nye århundrer.

I oktogonhvelvet og på den skrå flaten mellom ytre og indre bue ble det ved restaureringen i 1946–1954 avdekket interessante kalkmalerier fra slutten av 1200-tallet. Det finnes svært få lignende bevarte utsmykninger i Norge. I oktogonhvelvet, over alteret, er malt Kristus Majestas, Kristus som verdenshersker. Kristus troner på himmelhvelvingen, flankert av to serafer, engler med seks vinger. Under Kristus står Maria og Johannes døperen.

På den skrå bueflaten er vist en rekke scener fra Kristi lidelseshistorie: piskingen, korsbæringen, korsfestelsen, oppstandelsen og kvinnene ved graven,

På nordsiden av koret er det i senmiddelalderen reist et stort sakristi. Svært få kirker hadde sakristi i middelalderen. Utenom domkirkene er det kjent bare et dusin på landsbasis, og de fleste er svært små. Sakristiet i Alstadhaug er firkantet med en grunnflate på over 30 kvadratmeter, og det er dekket av et stort krysshvelv av tegl. Ribbene er nøyaktig lik hvelvribber i vestfløyen i Erkebispegården i Trondheim, som er datert til 1400–1450.

Rommet var opprinnelig bare tilgjengelig gjennom en jerndør i koret, og det hadde to små vinduer. Ved østveggen var det et alter, men det ble ødelagt da det ble satt inn en dør i 1868. På 1700-tallet sto det en jernbeslått kiste og et husformet skap her. Disse var trolig brukt til å oppbevare verdifulle dokumenter og gjenstander. Rommet var stort nok til å kunne brukes til møter, og det var dessuten også brukt til kapell. Byggingen av et så stort og kostbart sakristi må henge sammen med at sognepresten var kannik, og dermed også kunne skaffe byggematerialer som ellers bare erkebiskopen hadde tilgang til.